Alene på nytt sted for første gang

Det er en første gang for alt, og dersom du har flyttet etter Forsvaret så har du en historie om den første gangen du måtte være alene. Kanskje streiket bilen? Eller det kom et stort snefall? Eller kanskje var du helt alene og kjente på det? 

Jeg tenkte å fortelle min historie her om første gang jeg måtte være alene etter at jeg hadde flyttet til Bardufoss. For jeg tror den historien er viktig for de som har vært i situasjonen. For alle som har flyttet etter Forsvaret til en gudsforlatt plass hvor vi har null tilhørighet, har en historie med seg om den første gangen de måtte være helt alene der. Og den gangen kommer garantert ikke etter at man har fått mange måneder på å bli kjent med folk og har blitt litt vandt med plassen. For det er såpass hyppig aktivitet i Forsvaret at det er tett mellom øvelser og grunner til å reise hjemmefra. 

Min historie er slik at jeg hadde bodd i Bardufoss i 1,5 uke når telefonen til Eirik ringte en ettermiddag. Det var beredsskapsøvelse og han måtte komme inn til leir så raskt som mulig for å forberede å reise ut. På dette tidspunktet var han troppssjef. Jeg kjente ingen, men hadde heldigvis startet i jobb på parfymeriet som jeg skulle kjøpe etterhvert så hadde i det minste det. Han pakket sakene å dro, uten å vite hvor eller hvor lenge. Og jeg var alene på en helt ukjent plass, vinterstid i Bardufoss, med et flyttelass i en forsvarsbolig. Det kjentes veldig langt fra hjemme ut. En dag eller to inn i øvelsen så ringte han meg for å fortelle at en venninne av han, Mia, skulle komme å være sammen med meg i helgen å ta meg med ut.  

Jeg synes det var en god ide så det ville jeg være med på. Lørdag kom og Mia ringte meg for å høre om jeg ville være med på fest. Jeg ordnet meg for å dra på privatfest hos noen jeg ikke visste hvem var, sammen med ei jeg ikke kjente. Og Mia leverte! Hun plukket meg opp i bilen sin og siden første møte har Mia vært veldig viktig for meg. Mia ville spille beerpong men siden hun var sjåfør så kunne ikke hun drikke. Endte med at jeg måtte drikke for henne og i mitt hode så spilte jo hun helt sykt bra. Men jeg ble av en eller annen grunn rape full så kanskje hun bommet litt mer enn jeg innbilte meg? 

Uansett, det endte opp med at jeg ble så full at jeg knapt sto oppreist (kanskje jeg ikke sto oppreist engang?) og Mia kjørte meg hjem, helt sikkert litt tidlig. Eirik ble nok mest stresset av hele opplegget. Han trodde Mia skulle ta meg med ut, kanskje på kino eller ut i naturen. Han var ikke helt forberedt på at vi skulle på en litt rølpete fest. Han ble og litt stresset når han fikk se det lille tøystykket av en topp jeg hadde hatt på meg. Det gikk jo bra. Jeg fikk mitt første vennskap i Bardufoss og en pangstart på årene foran meg. Jeg husker ikke hvor lenge Eirik var borte den første øvelsen, kanskje en uke eller to. Men det var rart, ensomt og litt vanskelig. Jeg savnet Mo, familie, venner og den gamle jobben min der. 

Det er alltid en unik og spesiell opplevelse å flytte fra et sted man kjenner til et helt nytt sted. Uansett sammenheng så går man gjennom noe når man skal ut i verden. Men det er noen forskjeller ved å flytte etter offiseren kontra for eksempel å flytte til en storby for å studere og danne seg sitt eget fellesskap og egen identitet. For det første så flytter man kanskje med en forventning om å få være sammen med kjæresten sin, den forventningen faller raskt sammen. For det andre så er du helt avhengig av det miljøet som Forsvaret tilbyr. Du har ikke startet på et studie med mange likesinnede som har samme interesser som deg. Du er ikke omringet av spennende ting å gjøre og mye å utforske. Men til gjengjeld så har du mange år med personlig utvikling framfor deg. Mest sannsynlig så må du jobbe hardt for å bygge nye vennskap og en ny måte å leve på. Du må bygge deg et liv som er ditt, som du kan ha det bra med når du er alene og savner hjemsted og familie. Og du må bygge deg et liv sammen med Forsvaret og offiseren din som gjør at du er klar for det som kreves av deg når Forsvaret trenger offiseren din. En ny venn er en god start!

Jeg håper at dersom du har en venn eller familiemedlem som har flyttet etter Forsvaret, at du ikke avfeier å snakke om opplevelsene som personen forteller om. Jeg håper at du spør hvordan det var den første gangen de måtte være alene der, og lytter til historien de deler.