Det er et evig problem når han kommer hjem! Kommer aldri til å knekke koden. 

Så kommer han hjem da. Jeg tror det som kommer oftest opp når jeg snakker med andre forsvarsfruer er hvordan i h****** man skal få offiseren til å passe inn i rutinene som vi har lagt opp for å få hjemmet til å gå rundt mens han er borte. Så dette er nok kjent for de fleste i samme situasjon. Uansett om det er en uke borte på pendling, noen uker på øvelse eller etter mange måneder ute i internasjonal operasjon, så er det det samme styret hver eneste gang! 

Han kom hjem i natt ca 00.30. Absolutt en gladnyhet at han kunne ta et tidligere fly hjem, for det er jo oftest det motsatte. Så vi fikk være litt sammen i natt og det er jo fint. Ikke like glamorøst når man våkner på morgenen og bare kan angre på at man tok seg en liten kvalitetsstund sammen i natta. Begge var dødstrøtte når vi våknet, og han skulle få gjøre _alt_ med å få Nora på skolen i dag. Det kan høres ut som en enkel sak, og det er det jo forsåvidt. Men parallelt med at offiseren ikke er hjemme i ukedagene, så kjøres det et stramt rutinert løp på hjemmebane. Så da står det opp en stykk trett og urutinert offiser (hjemme da, rutinene sitter nok i ryggraden på jobb) og en trett mamma som forventer at i dag skal alt bare gå av seg selv uten at jeg trenger å løfte en finger for det. Det er jo fort en kilde til kræsj det. 

Når han skulle gjøre klart til å kjøre Nora på skolen så var det selvfølgelig noen saker han ikke fant og litt greier som gjorde at det ble litt ekstra styrete. Morgengretten som jeg var i dag så fikk han passet påskrevet med at han må ikke komme her å klage over at det ikke er på stell. Han fikk hele regla servert til frokost om at jeg gjør så godt jeg kan. Og dessuten så ligger 98% av alt vi har i huset på fast plass så han må søren meg ikke komme med en mine om det er en ting eller to som det ikke er kontroll på. Og dessuten så var han ikke der i går på skoleavslutning så han må ikke komme her. Sånn her er det hver morgen, han får bare bli vant med det. Man kan tro at man har funnet fram alt klart til morgenen men uansett så er det alltid noe som må letes etter når man er på tur ut døra. Ja, hele den regla fikk han. Kanskje litt lengre og. 

Men altså. Dette er ingen spøk. For det er en veldig vanlig utfordring for forsvarsfamilier. Nå er jo denne morgenen som jeg beskriver her en bagatell. Det vanskeligste er når de har vært lengre borte i en mer operativ kontekst enn den som min mann har vært i denne uken. Når de kommer fra øvelse og er utslitte og overgangen fra felt til hjemmet blir stor. Eller er hjemme på leave når overgangen mellom leir og hjemmet er to veldig ekstreme ytterpunkter fra hverandre. I tillegg til at de skal reise tilbake ut så snart de såvidt har begynt å lande hjemme. Så morgenen i dag var en bagatell som vi ikke trenger å ta mer hensyn til. Men ofte så er disse overgangene noe som vi må være veldig oppmerksomme på. Og det er mange behov som skal ivaretas. 

Noe av det jeg synes er vanskeligst er at han må være pappa først. Det kan høres veldig egoistisk ut. Men når mannen min kommer hjem i helgene så står jeg gjerne klar med en haug av oppgaver som må løses og som jeg vil ha hjelp til. Jeg er drittlei av så enkle ting som å ta ut av oppvaskmaskinen og brette klær. Vil gjerne ha litt avlastning. Og da kan det være litt vanskelig å holde seg i skinnet når offiseren setter på en Disney-film og plasserer seg selv og barnet i sofakroken sammen. Men det er jo så viktig. For jenta vår så betyr det alt i verden at pappa har kommet hjem og kan være sammen med henne. Det er jo hun, hjemmehelten, som savner pappa i den ene, raske barndommen som hun lever her og nå. Da får liste med oppgaver bare være. Så får jeg trekke pusten mens jeg minner meg selv på at oppgavene kan vente. Eller så får jeg ta det. For Nora har fått pappa hjem, og det har hun ventet på. 

Også er det noe med det å la offiseren få lande. Jeg forstår jo det at regimet her hjemme er langt i fra virkeligheten på jobb. Offiseren må få fordøye dagen sin, uka si og utfordringene som er på jobb. Det skal hoppes fra en konstant militær kontekst og over til lista over julegaver som skal handles inn og at jeg har flyttet på hvor kjøkkenkluter ligger. I min hverdag så handler alt om husholdningen, planlegging av hvordan hverdagen skal gå opp. Og det er ikke slik for offiseren, hverdagen hans handler om å løse oppdraget. Fra morgen til kveld. Telefonen kan ringe når som helst, utfordringer i jobben må løses uansett om det innebærer stille tankevirksomhet eller lengre dager på jobb. Det er sjeldent han er helt avkoblet fra jobben. Sjelden eller aldri. Det tror jeg gjelder for alle offiserer. Vi må bare ta det med som en del av pakken. Jeg tenker at det er lov å si i fra engang i blant og ta en "hør nå her". Vi står jo i oppdraget sammen med dem, bare på en annen måte. Men vi må også være forståelsesfulle nok til å trekke oss litt unna og la offiseren få en off-boarding fra jobb og en on-boarding hjemme. 

Dette er bare noen raske tanker rundt temaet. I virkeligheten så er denne utfordringen veldig kompleks. Den strekker seg fra spennet mellom en operativ militær arbeidshverdag og hverdagslighet. Hvordan veksler man og balanserer mellom jobb og hverdagsliv når hele livet er så preget av den ene sin jobb? Jeg vet ikke helt. Hittil har jeg ikke knekt koden. Men hver helg når han kommer hjem, så står vi i en spagat mellom tre personer sine ulike og reelle behov. Offiserens behov for å mentalt "komme hjem", partner sitt behov for offiserens tilstedeværelse og bidrag i hjemmet, og ikke minst barnet sitt behov for å bare være med forelderen sin.