Avslutning på SFO, med Trøsteløven men uten pappa. 

I ettermiddag har jeg vært på juleavslutning for SFO sammen med Nora. Det er nesten så jeg angrer på at jeg ikke har dokumentert mer av alt vi to drar på alene, og ikke minst alt mannen min går glipp av i livet til datteren sin. I dag gikk han glipp av at hun skulle synge i mikrofon for første gang på scenen. Hun og en venninne skulle synge solo sammen (så ikke helt solo da men:). Jeg har jo forberedt Nora på forhånd om at pappa ikke rekker hjem til avslutningen, men hun er så vandt med det at det stikker litt i magen min. Samtidig så tenker jeg at det er bra at hun klarer å "leve med" at pappa ofte er borte når det skjer noe. Sist koret hadde forestilling så gikk fly og tog slik at han kom til skolen midt i forestillingen. Det var skikkelig stas, han kom!

Uansett, i dag hadde vi med Trøsteløven. Trøsteløven er navnet vi har gitt til løve-kosedyret som Nora fikk når vi var på kurs i forbindelse med utreisen til Irak. Før utreise til en internasjonal operasjon blir familie invitert med på et forberedende kurs hvor vi får diverse nødvendig informasjon og mulighet for samhold. Den siste dagen hadde vi Nora med og det deles ut litt effekter til barna. Et kosedyr, papir og penn i kamo for å skrive brev med og litt andre greier. Veldig fint opplegg. 

Nora har mange, mange bamser. Jeg er selv ekstremt glad i kosedyr så jeg innser at jeg har kjøpt for mange til henne opp gjennom årene. Men uansett hvor mange fine, fargerike enhjørninger, katter, hunder og squishmallowes hun har i samlingen sin, så kan ingen kosedyr måle seg med Trøsteløven. Den har hun hatt siden hun var tre år og han sover fortsatt i senga sammen med henne. Når pappa var i Irak kunne Trøsteløven bli med i barnehagen og sitte i gangen hvis det var en vanskelig dag med mye pappa-savn. Det har også hendt at Trøsteløven må bli med på skolen i sekken. Det er han som trøster og passer ekstra på når savnet etter pappa blir for stort. På genseren til Trøsteløven står det "Forsvaret - For alt vi har. Og alt vi er." Det liker jeg. Det er med på å bygge opp under den følelsen jeg ønsker at hun skal ha, at det er en større mening med det vi gjør. Kanskje ikke nå, men det å vokse opp som hjemmehelt vil være med henne hele livet, og jeg håper hun ser meningen med det når hun blir større.