Avstandsforhold med alle vi kjenner.
Jeg kjenner så mye på dette med telefontid for dagen. Jeg er så lei av at alle relasjonene mine i livet skal ivaretas over telefonen og jeg er spesielt lei av å pleie parforholdet over telefon. De siste ukene så har han tatt et senere fly hjem på torsdager noe som egentlig betyr at vi ikke møtes ordentlig før ettermiddagen på fredager også reiser han igjen kl 05.00 hver mandag. Det er lite tid når det skal presses inn både familietid, praktisk og romantisk på to og en halv dag hver uke. Denne uken skal han jobbe i helgen så da ses vi ikke før søndag. Til gjengjeld så har han vinterferie i en uke etter det så da skal vi få ta igjen litt tapt tid - det gleder jeg meg til!
Men om dagen så kjenner jeg litt på dette med at alle relasjoner skal ivaretas over telefonen, og ikke minst parforholdet. På telefon så skal vi være kjærester, foreldre sammen og vi skal klare å være hverandres nærmeste støttespiller. Det er ikke helt slik som det er når man er ung og nyforelsket i et avstandsforhold og man flyter på de gode hormonene som gjør at man er oppslukt i hverandre. Når man er godt gift og har barn sammen kan man plusse på hverdagslig stress og felles forpliktelser, og ta bort drahjelpen fra nyforelskelsen. Det er ikke akkurat noe spa for forholdet når jeg ringer stresset for å høre hvor i svarte vi har skistropper liggende i huset!
Det er jo heller ikke bare parforholdet som skal pleies over telefon. De aller fleste relasjonene vi har i livet skal også ivaretas over telefon. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg bruker på telefon i løpet av en uke. De fleste forsvarsfamilier, oss selv inkludert, vi bor jo langt unna øvrig familie og nettverket vi har utenom Forsvaret. Jeg går med nesten konstant dårlig samvittighet for at det er en liste over familiemedlemmer og venner som jeg ikke rekker å ringe eller rett og slett ikke har overskudd å ringe til. Man skal jo være litt tilstede når man snakker i telefonen også, man må ha litt overskudd å gi til den man snakker med.
Selv om dette helt sikkert, som så mye annet av det jeg skriver, kan virke som noe helt tåpelig å klage over og at det er jo selvvalgt. Så vet jeg med 100% sikkerhet at det er gjenkjennbart for mange som leser her. Det krever ganske mye av oss å ivareta relasjonene våre oppi en tilværelse hvor tiden knapt strekker til nok til å ta vare på oss selv og barna våre. Vi har ikke familie rundt oss, ofte bor familien på den andre siden av landet, og vi får ikke bo i nærheten av vårt "opprinnelige" nettverk, hjemstedet hvor vi er oppvokst. Det er veldig mange begrensninger på hvordan vi kan ivareta alle relasjonene som vi ønsker, så godt som vi skulle ha ønsket.
Vi har mange ganger måtte stå til ansvar for at vi ikke har vært gode nok på å holde kontakt med den ene eller den andre. Eller at vi ikke har vært tilgjengelig i den grad som andre skulle ønske av oss. Vi har måttet forklart i åresvis at vi, som alle andre, bare har fem uker ferie i året å ta av og at den tiden skal spres ut over både forpliktelser som vi har for mange og ikke minst så må vi som kjernefamilie ha kvalitetstid sammen. Hvis vi ikke får den tiden sammen der vi får gjøre akkurat det vi selv ønsker, så utsetter vi familielivet vårt for enda en risiko i tillegg til den risikoen vi allerede er under med denne livsstilen. Det er selvfølgelig ikke alltid så lett for dem som føler seg bortprioritert å akseptere dette.
Vi tar ikke for gitt at vi skal klare å bevare alle relasjonene som vi ønsker. Vi har opplevd at folk har "gitt opp" å holde kontakt med oss fordi vi har hatt så lite overskudd og tid til å være tilstede for andre på en god nok måte. Så på veien med Forsvaret så har vi mistet noen underveis. Det har skjedd. Jeg tror ikke vi er alene om å ha opplevd at valgene vi tar for å ivareta oss selv for å klare å stå i det med Forsvaret, har gått på bekostning av relasjoner.
Det er utrolig vondt for oss etterhvert som årene går og noen i nettverket faller fra oss. Skvisen forsvarsfamilier kan stå i mellom eget familieliv og ønsket om å bevare både gamle og nye relasjoner er både virkelig og kan være belastende. Vi vet jo at vi har valgt å flytte langt unna alt som er på hjemstedet og at valget vårt for noen kan oppleves som egoistisk. Det følger en god dose dårlig samvittighet med dette valget. Hver gang vi setter oss selv som kjernefamilie først, så er det alltid noen som blir valgt bort. Alltid. Det kjennes ut som et onde vi ikke kommer utenom.
Det er jo ikke uvanlig å flytte til en annen by enn den man er oppvokst i og at man ivaretar gamle relasjoner gjennom telefon eller når man en sjelden gang besøker hjemstedet sitt. Det er kanskje mer uvanlig å flytte langt unna hjemsted for å ikke få leve et vanlig familieliv med partneren sin. Det er kanskje det som er det uvanlige med situasjonen. Jeg trodde jo at våre få måneder med avstandsforhold skulle være over den gangen jeg flyttet til Bardufoss for å være sammen med han. Men slik ble det ikke. Det blir bare nye varianter av avstandsforhold.
Selv om noen av våre har falt av lasset i løpet av disse årene hvor vi har strevd med å ivareta relasjoner samtidig som vi har forsøkt å ta vare på oss selv, så er jo heldigvis de aller fleste fortsatt med på lasset vårt. Og det er jo helt fantastisk. Det betyr så uendelig mye med dem som fortsatt henger på til tross for at vi snakkes sjelden og ses enda sjeldnere. Eller til tross for at man er utslitt når man endelig ringes. Jeg er super takknemlig for alle dem som fortsatt henger med. Det kan jo være veldig vanskelig å føle seg bortprioritert eller være den som alltid må være tålmodig med en i familien eller en venn som jobber i Forsvaret. Men det er en viktig del av det å være støtten til offiserene vi har i landet.
De av dere som er i nettverket til en forsvarsfamilie gir et viktig bidrag dersom dere er rause med familien og klarer å stå i relasjonen, selv om det kan gi en følelse av å både bli nedprioritert og avvist til tider. Det er bare slik det er. Offiseren kan ikke pleie relasjoner fra øvelser, kurs, kontorer og felt. Og når de har litt tid så må de nesten prioritere å ringe hjem til partner og barn. Og det kan virkelig være vanskelig å få til for oss som er hjemme også, i de pusterommene vi har. Men det betyr ikke at relasjonene betyr mindre for oss. Tvert i mot, så er all den støtten og tålmodigheten som gies til forsvarsfamilier fra venner og øvrig familie, en viktig brikke for å klare å stå i det. Det betyr uendelig mye at dere henger på!
Bildet over er et lite men veldig betydningsfullt utvalg av mine venninner som har hengt med i alle år og lenge før forsvarstilværelsen startet for min del. Nydelige Signe, Lena og Karen!