Current
Sånn! Nå er det straks to uker siden jeg leverte inn masteroppgaven min om sosial støtte til forsvarsfamilier/partnere av ansatte i Forsvaret og jeg kommer meg gradvis ut av skrive-tåka og tilbake til meg selv igjen. Jeg begynner å bli klar for å skrive her, men har hatt behov for litt skjermfri først. Jeg har ikke hatt nerver til å sjekke statistikker for bloggen mens jeg har vært fraværende, men så sjekket jeg forrige uke og oppdaget at det har vært et tresifret antall lesere her hver uke selv om jeg ikke har skrevet noe nytt. Det ble jeg veldig glad og overrasket for, og nå gleder jeg meg mest til jeg kan dele mer fra oppgaven etter sensuren. Jeg tror det blir spennende å diskutere innholdet i den når den tid kommer. Stay tuned!
Jeg gledet meg så mye til å bli ferdig med oppgaven at jeg ikke hadde forberedt meg godt nok på tankene som kommer i etterkant av å ha levert. Én ting er å tenke på det man ikke fikk sagt, det man kanskje ikke fikk sagt godt nok og om man har redegjort godt nok for valgene som ble tatt. Jeg var litt forberedt på at det kunne plage meg litt. Men når man undersøker forsvarsfamilier (og helt sikkert alle andre grupper også, men her er det forsvarsfamilier som gjelder), så går det en syltynn grense mellom det å anerkjenne problemer og å undervurdere eller redusere andre viktige aspekter ved gruppen man undersøker. Det har vært et pågående tema i mange år at mediedekning og omtale kan bidra til stigmatisering av forsvarsansatte og veteraner og at et sykdomsfokus etter utenlandstjeneste kan bidra til at veteraner blir sykeliggjort. Dette er robuste, selekterte mennesker som "tar en for laget" utenom det vanlige, samtidig som de på veien stadig utsetter seg selv og familien for en risiko når det gjelder psykisk og fysisk helse.
For de fleste går det bra og risikoen de utsettes for får i mange tilfeller ikke store konsekvenser. Det fremkommer i forskningen til både NKVTS (Brunovskis et al, 2023) og til Arbeidsforskningsinstituttet (Heen og Halrynjo, 2006; Heen, 2011; Heen et al., 2023). Samtidig så er det viktig at søkelyset rettes mot problemene. Det er viktig for de som rammes av problemene, for å bevare personell og det er viktig for forsvarsevnen. Dermed oppstår det en skvis mellom å problematisere Forsvaret for å få frem utfordringene, samtidig som man ikke skal redusere kompetansen og evnene til de ansatte og nødvendigheten av organisasjonen. Det er gjennom menneskene i en organisasjon man får tilgang til informasjon og kunnskap. Dermed oppstår en spagat mellom å formidle kunnskap om problemer, og hensynet til de menneskene som utgjør organisasjonen det er problemer i. Den spagaten har jeg kjent litt på i ettertid. Det er "dessverre" slik at den eneste måten å forbedre noe på er å tørre å gå i sømmene på det som er problematisk. Uansett, selvbevissthet kommer og går i likhet med andre følelser. Når jeg i går fikk med meg at Statens anke i pensjonssaken ble godkjent så forsvant det meste av selvbevissthet og det var en påminnelse om at det er en lang vei å gå før landets forsvarsansatte og deres familieliv skal bli tilstrekkelig ivaretatt av Staten.
I sluttfasen av min egen oppgave ble en større studie om norske Afghanistan-veteraner publisert (Nordstrand et al., 2024). Studien er et godt eksempel på viktigheten av å fremlegge forskningsresultater om problemer som tilsynelatende gjelder for noen "få" blant et utvalg, samtidig som forenklede fremstillinger av resultatene kan bidra med å ytterligere stigmatisere utvalget. For eksempel når NRK flagger studien med overskriften "Fleire Afghanistan-veteranar enn anteke har psykiske lidingar - Ny studie viser at problematisk sinne er utbreidd". Studien og resultatene er jo åpenbart viktige. Sinne er en vanskelig følelse som kan være skamfullt å snakke om. Men resultatene viser at 8,4 prosent av 6205 respondenter oppga at de strevde med problematisk sinne og det fremkom at dette var den psykiske helseutfordringen som var mest utbredt blant utvalget i denne kvantitative studien. Tallene sier jo også noe om hvor mange som klarer seg bra etter utenlandstjeneste! Resultatene anmoder at det er skjer noe rundt utreise, selektering og oppfølging som gjøres riktig. Samtidig formidles en utfordring som bør tas på alvor og at noen får svært vanskelige og kompliserte følelser i etterkant av utreise. Jeg synes det er en veldig modig og viktig studie. Og jeg håper at slike studier bidrar til å bryte ned tabuer fremfor å opprettholde dem eller føre til ytterligere stigmatisering, og at media tar sin del av ansvaret for dette.
Forsvarsfamilietilværelsen kan aktivere oss på så mange nivåer. Vi kan bli sinte og frustrerte av ulike grunner, og vi er familier som det legges høyt press på i hverdagen. Er du hjemme alene med barna fordi mannen din er borte hele tiden så er det ikke rart å kjenne på frustrasjon når hverdagsstresset krever noe fra deg på alle kanter. Men dette er en frustrasjon som de fleste kan relatere seg til fra tid til annen. Det er noe annet når det kommer til deployeringsrelatert sinne, det er vanskelig for sivile å forstå og vi vet lite om hva veteranene ser og opplever under deployeringer. Kanskje større åpenhet og mer kunnskapsdeling ut til resten av befolkningen kan være nyttig. Det hadde kanskje blitt lettere for både svigerfar og bestemor å forstå mer av forsvarsfamilietilværelsen dersom det åpnes opp rundt mange av de ulike fasettene som hører med. Og jeg tror at åpenhet kan være en del av løsningen både når det gjelder politiske og personlige prosesser som kan gjøre tilværelsen bedre for de ansatte og familiene deres.
Litteratur:
Studien av Nordstrand og kollegaer (2024) finner du tilgjengelig og gratis på Springer.com:
https://link.springer.com/content/pdf/10.1186/s40359-024-01955-8.pdf
Forsvarets Forum holder oss oppdaterte når det gjelder pensjonssaken:
Og artikkelen til NRK om studien til Nordstrand og kollegaer (2024) finner du her:
Tips: Forskeren Nordstrand er intervjuet i den nyeste papirutgaven av magasinet "Veteran".
Annen litteratur:
Brunovskis, A., Ekornås, B. & Andersen, A. J. (2023) Helse, livskvalitet og hverdagsliv i norske veteranfamilier (Rapport nr. 4/2023). Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
Heen, H. (2012). Samliv i Forsvaret 2011. Forholdet mellom familie og arbeid i befalsfamilier. En kvantitativ studie. (AFI-rapport 3/2012) Arbeidsforskningsinstituttet.
Heen, H. & Halrynjo, S. (2006). Samliv i Forsvaret. (AFI-Rapport 5/2006). Arbeidsforskningsinstituttet.
Heen, H., Ellingsen, D., & Lilleaas, U.-B. (2023, 17. januar). Mellom familiens og Forsvarets krav. (AFI-rapport 2023:01). Arbeidsforskningsinstituttet.