Den lille krigen

Fred er ei det beste. Skrev Bjørnson i et eksaltert, muligens beruset øyeblikk. For det høres jo littegranne koko, ut ikke sant? Jeg mener... er ikke krig det absolutt verste vi kan tenke oss? Tja. For hvilken fred er det i safåll vi snakker om? Den freden som Russland vil påtvinge Ukraina er for eksempel total utslettelse av den Ukrainske nasjon. Den freden vil gjøre de til et slavefolk under en totalitær jernhæl som ser på de som undermennesker. Er det en fred verdt å ønske seg? Det var derfor svært mange fortsatte å slåss etter at Norge kapitulerte for Tyskland 10. Juli 1940. En kapitulasjon innebærer juridisk sett en slags fredstilstand. Men for mange av våre besteforeldre var ikke det et godt alternativ. Det var ikke engang et alternativ de kunne leve med. Heller dø.

Vi lever i urolege tider. Farlige tider. En ulvetid.

For de fleste av oss som er voksne i dag har tanken på en større væpnet konflikt mellom stater vært så fjern at tanken omtrent ikke hadde latt seg tenke. Nesten som en umulighet fra en svunnen tid. Som om vi plutselig skulle bli angrepet av dinosaurer, eller romvesner. Krigen var henvist til fiksjonen og blitt til myter om våre besteforeldre. Deres smørmerker og kaffeerstatninger, under en okkupasjon for lenge siden, i en galakse langt unna vår.

Den 24. februar 2022 ble vår egen «dype fred» smadret her også. Dagen da Russland satte i gang sin «millitære spesialoperasjon». Mot et fredelig, demokratisk naboland. Påskuddet var at landet og befolkningen skulle «denazifiseres». En absurd besvergelse som ikke gir mening i et friskt sinn. Men som avdekket et Russland som åpenbarte seg i en ny drakt. Landet forlot vår sivilisasjon og fremsto som det det faktisk var. Men som mange hadde lukka øya for. Et land styrt av totalitært voldsregime. Fast bestemt på å reetablere gamle grenser fra perioden før sovjetunionens oppløsning i 1991. Men det var ikke det Sovjetiske imperiet diktatoren hadde ambisjoner om å reetablere. Men en skrudd, obskøn og forvridd fantasi om det store tsarrussiske riket. Det var en hellig krig. Med en religiøs kontekst.

Det tok ikke mange uker før vi kunne betrakte resultatet av denne «renselseprosessen» i de russiskokkuperte sonene. Byer var jevnet med jorda. Hundrevis av massegraver, med bakbundne lik. Som bar spor etter ekstrem tortur. Hundretusenvis av forsvunnede og deporterte barn. Stjålet av Russland. Som ikke makter å opprettholde sin reproduktive demografi på grunn av regimets vanstyre. Og derfor måtte stjele Ukrainas barn. Slik at de kunne hjernevaskes i Russland. Og så bli sendt ut for å dø for det i sitt eget hjemland. Det er en ondskap som er vanskelig å fatte.

Når jeg ser ut av vinduet mitt ser jeg de grønne trærne i hagen min. Katten som leker på plena. Småbarnsforeldre gå med barnevogn. Men jeg kan også se ut av et annet vindu på telefonen min. Og da ser jeg skyttergraver. Stridsvogner som blåses i lufta av droner. Sammenraste hus, ruiner. Forbrente barn som må amputeres uten bedøvelse. Begge disse verdenene befinner seg i sofaen jeg sitter i. Og jeg kan følge med på de begge samtidig. De er på mange måter meg like nære. Og det river meg i filler.

Å ta inn over oss alle disse realitetene gjør noe med oss. Det påvirker oss i hverdagen. Den store farlige verden der blir strømma i sanntid inn i stua vår. Og det er i vår tid veldig kort vei mellom sofaen, klesvask og unger. Mellom hverdagslige sysler og til skyggene av de geopolitske realitetene. Avsky, sinne og frykt. Dette er hverdagen min nå. Og jeg mistenker at jeg ikke er alene. Jeg mistenker at det er litt slik for deg som leser dette også.

Så hva gjør vi? Hvordan forholder vi oss til dette overveldende mørket? Uten å knuses av det. Uten at det stjeler hele livet vårt. For på tross av alt dette. Så må livene våre gå videre. Vi kan ikke falle på kne og overgi oss til mørket.

De som kjenner meg vet at jeg ikke har mye til overs for disse monoteistiske religionene folk driver og slår hverandre i hjel med om dagen. Enten de presenterer seg med et kors, halvmåne eller en stjerne. Men det er ikke til å komme fra at det finnes noen gullkorn av visdom i disse tradisjonene. Eller hadde de neppe klart å holde på vår oppmerksomhet gjennom århundrene. I denne sammenhengen vil jeg trekke frem et begrep fra Islam som leseren tør være kjent med. Nemlig begrepet vi kjenner som «Jihad». Når vi hører ordet tenker vi ofte på «hellig krig». Men det finnes ingen god norsk oversettelse. Og det er vel kanskje mer presist å oversette det til «åndelig strid». Men begrepet er todelt. For de skiller mellom den store og den lille Jihad. Den store er det vi kjenner som utøvelsen av religionskrig. Mens den lille handler om enkeltindividets streben etter å bli et bedre, helere og mer etisk menneske.

Jeg skjønner at denne teksten kan ødelegge dagen til folk. For den har et mørkt og dystert tema. Men jeg vil at du skal lese ferdig. For det er egentlig ikke poenget med den. Ved å henvise til det begrepet om den lille Jihad. Så vil jeg gi noen tips for hvordan man kan bevare sin mentale helbred. Sin livskvalitet og opprettholde sitt psykologiske forsvar i møte med inntrykkene av en verden som rakner foran øya våre. For jeg tror at det er avgjørende. Ikke bare for individet å holde seg frisk og rask i hodet og sjela, men også for nasjonens del må opprettholde en sunn mental folkehelse. For den er i frontlinja i den krigen som føres mot oss. Den er et mykt mål for millitarisert desinformasjon. Og det er en sammenheng mellom våre nasjonale sikkerhetsstrukturer og din individuelle evne til å opprettholde motet og ikke la deg trøkke ned. Videre vil jeg poengtere at dette ikke er en selvhjelpstekst med postuleringer om hva DU bør gjøre. Hvordan du kan utkjempe din egen «lille jihad» i hverdagen, men mer en slags redegjørelse for mine personlige erfaringer knytta til dette. Folk er forskjellige. Og de vil ha bruk for ulike forsvarsstrategier. Men her er nå noen av mine.

• Luthers bue

En av humasnismens skytshelgener. Martin Luther King sa en gang at: «Historiens bue er lang. Men den bøyer seg mot rettferdighet. Og selv om det ofte er en sannhet med visse modifikasjoner med nok av eksempler på det motsatte, så er det allikevel en sannhet. Verden går fremover. Kulturen endrer seg. Og det er progresjon på de fleste felt i samfunnet. Våre verdier går mot mer toleranse for annerledeshet. Handlingsrommet økes og styrkes. Vi har langt mer frihet og handlingsrom enn for bare tredve år siden. Det er ikke lengre bare én måte å leve et liv på. Spesiellt er det rimelig å trekke frem fremskritt for kvinner, som i langt større grad ikke bare deltar i samfunnslivet mer enn for 100 år siden. Men de gjør også sitt inntog på områder hvor det forvaltes samfunnsmakt! I akademia, media og i næringsliv. Dette er ikke en naturlov som kommer av seg selv. Det er resultat av streben og kamp. For historiens bue bøyer ikke seg selv. Noen må bøye den. Og det er det flere og flere som driver med for hver dag.

• Ta pauser

Det kan være greit å logge av innimellom. Det betyr ikke at man skal vende ryggen til verden og isolere seg i ei boble. Men det kan være greit å erkjenne sin kapasitet. Og lage rom som ikke bare stenger ute verdenssituasjonen, men altså...den hjemmlige diskursen i kommentarfeltene kan være utmattende å følge med på. Ingenting ødelegger dagen mer enn et latterfjes på en sak om bombede sykehus, og forbrente barn. Internett kan være et grusomt sted innimellom. Og jeg tør påstå at for de som skal vandre i den dødskyggens dal bør være robust i nervene. For den mengden kynisme, dumskap og rein ondskap man møter der hver eneste dag kan ta livslysten fra en. Og man risikerer å ende opp med å bli en nihilistisk misantrop som heier på dommedag. Ikke bli det. For som Nietszche sa: Den som slåss mot monstre bør vokte seg for ikke å bli et monster selv. Internett er en avgrunn. Og stirrer man for lenge i avgrunnen, vil den på et tidspunkt begynne å stirre tilbake. Hvilket bringer meg til neste punkt:

• Filosofi

Å fordype seg i hva noen av de glupeste folka har tenkt om dette kan være en kilde til inspirasjon i hverdagen. Det er ikke nødvendigvis slik at man blir mindre deprimert av det. Men det blir litt mer interessant å være deprimert. Fordi man skjønner at det er ikke nødvendigvis en selv det er noe gæli med. Det er universet som er feil. Og det er jo en slags makaber og mager trøst i å erkjenne. Men en mager og makaber trøst er bedre enn ingen trøst. Dersom du trenger å få bekrefta slike ting så vil jeg anbefale Schopenhauer. Som konstruerte en slags pussig tankekonstruksjon knytta til å forstå at vi alle er fucked. Alt går til helvete og det beste for alle parter hadde vært om vi alle var døde. Og det høres jo ikke umiddelbart lystig ut. Men jeg lover deg: Følg tankerekka hans til slutten! Du finne mye latter og glede i enden av det resonnementet. Det samme med Albert Camus. Filosofiens store rockestjerne.

Å sette seg inn i hva disse folka tenkte om ting kan til tider være enormt frigjørende for sinnet. Sistnevnte klarte å bevise ved hjelp av deduksjon og logikk at alt det vi driver på med her uansett bare er tøys og tull. Så ikke ta ting så jævla alvorlig. Du blir snart kompost. Le frem til det skjer. Dersom du føler deg ekstra djerv i nepa kan du jo bla litt i Kierkegaard. Eller Nietszche. Men det er for litt viderekommende. Men herregud, les Marcus Aurelius. Og for all del Diogenes. Poenget er at å reflektere litt over livets store mysterier kan trene hjernen, og utvide din toleranse for å hanskes med litt tøffe og vanskelige realiteter.

• Hold deg i form

Denne er rimelig grei og universell. Fysisk og psykisk helse henger sammen. Det er vi liksom alle enige om ikke bare er noe jeg finner på. Det er ingen hemmelighet at dette ikke alltid har vært norstjerna på min livsstilshimmel. I perioder har kostholdet mitt vært preget av øl, potetgull og rullings. Og min fysiske aktivitet har ofte bestått i å tusle til kjøleskapet for å hente påfyll. Eller oppsøke de santitære fasilitetene for å gjøre plass til mer. Jamfør min personlige erfaring på området: Jeg bor ca et m-72 skudd fra hovedsentralen for forsvarskommandoen i Nord Norge. Ukene etter invasjonen i Ukraina var vi alle litt i krigståka. Vi visste ikke helt hva vi hadde i vente. Kom det til å bli en stor millitærekonfrontasjon mellom Russland og NATO? Sånn ca akkurat i mitt nabolag? Med tanke på hvor jeg bodde ville jo det innebære at alt som var igjen av meg ville vært en rykende joggesko i et glasslagt krater. Det hjalp ikke akkurat på humøret at tidenes største NATO-øvelse ble avholdt omtrent i hagen min i den tida. Jeg hadde helikoptre og jagerfly over hodet mitt 24/7. Grønnkledde folk over alt.

Situasjonen gikk meg på nervene. Og rent instinktivt sprang jeg på butikken for å proviantere med nervemedisin på boks for ikke å gå på veggen. Og det hjelp en stund, men strategien var ikke bærekraftig over tid. For hver dag som gikk med den taktikken, så blir vinduet hvor den fungerer mindre og trangere. Og til slutt blir alt bare verre av den. Jeg bestemte meg på et tidspunkt for å gjøre ei helomvending i livsstil. Det var ikke sånn at jeg plutselig begynte å ete kli og løpe halvmaraton. Men jeg gjorde noen enkle grep. Først fullt alkoholforbud i noen uker. La om kostholdet til fiber og næringsrik og god mat som ikke var ferdigprossessert. Begynte med noen enkle hjemmeøvelser. Typ sit-ups, Push-ups og litt løfting of tunge ting.

Det tok ikke mange ukene før resultatene var merkbare. Psyken ble bedre. At jeg i tilegg ble littegrann fornøyd med han som møtte meg i speilet som følge av det hjalp jo også på selvaktelsen og det generelle humøret. Og fra å være et ubrukelig nervevrak så ble jeg mer eller mindre transomert til en fyr som tenkte at dersom russerfaen kommer rullende sørover. Så skal de faen meg få gjøre en taktisk stopp ved mitt hus og legge om strategien. For jeg skal selge meg dyr.

• fokuser på lyspunktene
  

Det er lett å kjenne på vekten av den tunge og vanskelige verdenssituasjonen. Og medietrøkket rundt den kan til tider være paralyserende. Men det er viktig å huske på at til tross for to store konflikter i nabolaget nå, Så er vi faktisk inne i en svært stabil og fredelig periode globalt sett. Det er en sannhet det kan være vanskelig å få øye på. Men slik er det faktisk. Og det skjer ting som på sikt kommer til å monne. Vi utvikler stadig ny grønn teknologi. I land som Tyskland har man langt på vei lyktes med å omstrukturere energisektorene vekk fra kull og olje, og over på solceller og vindkraft. Dette er faktisk viktig i en sikkerhetspolitisk sammenheng. For svært mange konflikter har røtter i kampen om ressurser innenfor karbonbasert energi.

En omlegging av måten vi fyrer økonomien på vil derfor ha en helt merkbar effekt på det sikkerhetspolitiske bildet. Og etter hvert som dette skrider frem så vil for eksempel Russland ha vansker med å selge råoljen sin til den prisen de trenger for at det skal være noe poeng å produsere den. Og det kommer til å merkes på slagmarken i Ukraina. I tilegg ser vi at det er et globalt stemningskifte i forhold til hvordan unge forholder seg til konflikten i Israel/palestinakonflikten. Avgjørelsen fra ICC om å etterforske Israel og Hamas lederskap for krigsforbrytelser. Norges evgjørelse om å anerkjenne Palestina som stat. Dette er viktige skritt i riktig retning. Og på sikt kommer realpolitiske forhold til å tvinge frem en nedkjøling av den konflikten. Og det vil bli tvunget frem nytt lederskap som ikke har annet valg enn å tenke i nye og mer kompromissvennlige baner.

• Tolkien
  

Ja, jeg veit det kan være corny å trekke inn en piperøykende, gammel eventyrforfatter i denne saken. Men hør meg ut litt. Ukraina er det landet i verden som har solgt flest utgaver av «Ringenes Herre» serien. Det er ansett for å være et nasjonalepos. Og det henger sammen med landets historikk med en nabo som tidvis gjennom historien har villet de alt annet enn vel. Russlands skygge har på mange måter hengt over landet, slik Mordors skygge hang over Gondor i den overnenvnte bokserien. Det er en mytologi som utgjør en sentral del av deres egen nasjonale selvforståelse. Og det er ikke tilfeldig at navnet de har gitt de fiendtlige invasjonssoldater er «Orker». Det er faktisk en ofisiell sambandskode for «russisk soldat». Og for de kjempende Ukrainske soldatene representerer fortellingen en inspirasjonskilde. En kilde til mot i en mørk tid. Og det kan jeg relatere meg til, for jeg har litt det forholdet til den fortellingen selv.

Tolkien selv var også kaptein i en lett infanteribrigade ved vestfronten. Næremere bestemt Somme, i perioden 1915-1917. Der stiftet han et intimt bekjentskap med det absolutte mørket. Tolkien selv ville egentlig ha seg frabedt at hans fortellinger skulle sees på som en allegori for noe som helst. Men akkurat her velger jeg å trosse den gamle professoren. For for meg og svært mange andre er disse verkene et mediatsjonsobjekt som hjelper meg å overkomme vansker i hverdagen. Fortellingen gir meg styrke til å holde ut en verdenssituasjon som drukner i mørket. Gandalfs visdomsord til Frodo når han klager sin nød og sier at han skulle ønske han ikke levde i en slik vond tid er verdt å merke seg: «Det gjør jeg også mester Frodo. Men slike ting bestemmer vi ikke over. Det eneste vi kan bestemme over er hva vi velger å gjøre med den tiden vi har her". Kloke ord der altså. Det er også hevet over enhver tid at ved et verdt moralsk dilemma, bør en stoppe opp og spørre seg: Hva ville Aragorn gjort? Svaret på det spørsmålet vil alltid være det riktige.

• Få deg katt.
  

Dette punktet skulle være unødvendig å utbrodere.

Det er egentlig slik jeg tenker om hvordan vi kan komme oss igjennom denne perioden. Hvordan å bevare vårt sinns friskhet i en verden som har gått av hengslene. Hvordan vi kan vinne den «lille krigen» i oss selv.

Kan hende du har noen andre tips.

I såfall vil jeg høre om de.

Så er det på sin plass å ønske dere alle en god sommer. Og håpe at det ikke blir vår siste.