Av ulike grunner som jeg kommer til etterhvert, så har jeg de siste dagene tenkt på et uttrykk som tilhører amerikansk forsvarskultur som jeg vil skrive litt om. De av dere som har fått litt tid i statene har sikkert kjennskap til begrepet fra før og vet nok mer enn meg om bruken av det. Uttrykket "dependa" har (heldigvis) ikke befestet seg i norsk forsvarskultur såvidt jeg vet, og Seasonedspouse (amerikansk forsvarsfrue med bloggen seasonedspouse.com) definerer en dependa på følgende, flatterende vis: 

                  "The stereotypical dependa is an overweight woman who sits at home all day doing absolutely nothing to contribute to her family, while causing drama and complaining about all that she is entitled to because of her husband's rank."

Uttrykket er slang for ordet dependapotamus som igjen er en sammenslåing av ordet dependent og hippopotamus - altså "avhengig flodhest". Fenomenet er debattert blant annet på Reddit og i andre fora, og definisjonene og diskusjonene er i den samme nedsettende gata. Og det stopper ikke der! Uttrykket kommer også med noen jantelovske regler man bør følge for å unngå å bli stemplet som en dependa.  Her er seasonedspouse sine beste tips: 

1. Ikke oppfør deg som om mannen din sin jobb gjør deg berettiget til noe. Som partner har du ikke grad, medaljer, salater eller spesielle privilegier. Du har ikke gjort deg fortjent til de samme tingene som din militære partner har og du skal aldri si at du har rett til noen fordeler på grunn av din militære partners rang.
2. Ikke fokuser på fordeler i samtaler med andre, ikke snakk om "godene" som bifaller deg.
3. Ikke bruk uniformen til din militære partner.
4. Ikke start drama.
5. Ikke skryt over din erfaring som partner eller din militære partners erfaring. Du vil bare se dum ut for de som er eldre og har mer erfaring.
6. Bruk tiden din på noe. Jobb, studer eller ta vare på barn - det er godkjent.
7. Forsøk å løs dine egne problemer før du spør om hjelp.

             https://seasonedspouse.com/might-get-called-dependa/ 

Selv om uttrykket ikke har befestet seg her til lands, så er det elementer fra uttrykket og dets innhold som ikke er helt fremmed i en norsk forsvarskultur i både militære og sivile miljøer. Selv om det ikke er kulturell aksept for å betegne kvinner i nedsettende og stigmatiserende ordelag, og vi har vel få til ingen uskrevne regler for hvordan vi bør te oss, så kan det likevel skje at det sendes ut små signaler om at det ikke alltid passer at sivile partnere "tar plass" eller skal hevde eller fremheve seg selv. Slike signaler kan komme fra både sivile og militære hold og felles for dem er at det er sivile partnere som står i skuddlinjen og at de kan komme til uttrykk på ulike måter. En syrlig kommentar fra en militær kan være et kjipt signal og en påminnelse om at man bare hører litt til, og en kommentar fra sine sivile nettverk kan være et leit signal om at man ikke blir forstått. Jeg kommer til å skrive mer om dette etter sensuren på masteren som er neste uke siden det fremkommer en del interessant om dette i den. Akkurat nå vil jeg bare skru refleksjonene litt over på om hvorvidt kulturen kan inneholde jantelovske innslag eller ikke.

Årsaken til at jeg har tenkt på dette den siste uken er for det første fordi jeg har hatt besøk av pappaen min, som jeg ikke har sett på ett år. Når han kommer hit for å være en helg så får han servert et feilaktig bilde av hvordan en hverdag her ser ut. I helgene når mannen er hjemme, så har jeg høye forventninger til hva han skal gjøre i hjemmet før han reiser igjen på mandag. Særlig denne helgen fordi jeg selv ble syk og han skulle reise for å være borte i to uker, da må det gjøres litt ekstra. Han som skal på øvelse og som skal jobbe sene kvelder for Forsvaret for så å avslutte to uker borte med en vakthelg, må stå opp tidlig, lage middag og legge barn de tre dagene han er hjemme. Alt dette får pappaen min med seg og han tror nok det har rablet for meg av latskap mens han vitner at mannen min piskes rundt. Det kan se fryktelig skjevt ut for utenforstående som kun får et lite innblikk i hvordan de dagene hvor begge er hjemme kan se ut. 

Det er ikke uvanlig for forsvarsfamilier at når de først tilbringer tid med annen familie så får disse øvrige familiemedlemmene et lite innblikk i de interne og implisitte transaksjonene som oppstår hos forsvarspar. At transasksjoner er en del av et samliv uavhengig av yrke er forsåvidt ikke et ukjent fenomen, men innsatsen kan være veldig høy blant forsvarspar og er klassisk "jeg river opp alt jeg har med rota for din karriere. Til gjengjeld forventes det høy deltagelse i hjemmet når du er tilstede". For sivile partnere er det en høy, emosjonell innsats i tilværelsen og det gjengjeldes ofte med så høy praktisk og emosjonell tilstedeværelse fra den militære som det overhodet kan være mulig å skvise ut av et menneske. Dersom du som leser nå er i øvrig familie til et forsvarspar og har bemerket deg perioder hvor det fremstår som en voldsom skjevfordeling av oppgaver, så har du vært vitne til en svært privat, intim og viktig del av parets måte å løse oppdraget på. Ikke døm dem for det, for den militære kan ikke kombinere en militær karriere med et familieliv uten disse interne forhandlingene, og den sivile kan ikke være med på reisen uten transaksjonene. Det er en helt essensiell kjerne i samlivet til forsvarspar, og vi må få styre med dette i fred. Det er sjelden samsvar mellom de emosjonelle kostnadene og praktiske innskuddene selv om det kan se ut som den militære har det riktig så fælt når husarbeidet kaller. Dermed er det litt vondt at det i noen kulturer er laget uttrykk for fordommer mot oss sivile partnere som potensielt kan undertrykke vår stemme og rett til å si "hey, får dere med dere ofrene jeg gjør her?". Innholdet i uttrykket sier at vi virkelig ikke må tro vi er viktige. Vi har ikke prestert, vi har ikke gjort, vi har ikke tjent.