Du har fem sekunder på å flykte fra bomber. Hva tar du med deg?

Jeg sitter å scroller på LinkedIn. Blar meg gjennom hundrevis av personers suksess og gode råd for å lykkes mens jeg selv sitter i mitt viktige hus med mine viktige ting sammen med mitt viktige barn og mine viktige hunder. Scroller meg gjennom de beste rådene for å lykkes med ledelse, lykkes med egen karriere, med arbeidsinkludering og barneoppdragelse. Hvordan jeg kan spisere sunnere, være mer bærekraftig, bli mer disiplinert og bli et bedre menneske. Og alle de gode rådene om hvordan Forsvaret kan lykkes. Hvordan bli en suksess. 

Midt i denne positive scrollingen så kommer det en artikkel fra Redd Barna som slår så hardt at jeg klarer knapt å registrere hva jeg ser på. Men jeg husker overskriften. "Du har fem sekunder på å flykte. Hva tar du med deg?". Fem sekunder, så teller den ned. Hva tar jeg med meg? Slaget fra overskriften gjør vondt. På fem sekunder har jeg knapt tatt innover meg innholdet. Midt i alles suksesshistorier. Kontrastene er så store at det er ubegripelig. To sosiale konstrukter i all sin prakt. Suksess og krig. For det er vi som har skapt det. Det er mennesker som har skapt både suksess og krigføring. De to fenomenene kan sies å være skapt som følger av hverandre, med en sammenheng om at man må forsvare det man har lykkes med å få som sitt eget. 

På fem sekunder så hadde jeg ikke kunne gjort noe annet enn å håpe at jeg hadde klart å samle datteren min og hundene mine i armene mine for så å håpe at alle enten hadde overlevd eller at alle hadde dødd. Jeg klarer ikke å begripe bildene vi har sett på i mange år nå både fra Palestina og fra Ukraina. Skadde barn. Drepte barn. Forlatte barn. Foreldre som graver frem kroppene til sine små barn. Skadde, drepte og foreldreløse av krig. Alt dette for noen sosialt konstruerte illusjoner og oppfinnelser som grenser, eiendeler og eiendom, nasjonalitet, våpen, krigsstrategier, krigslover og konvensjoner og mer. Alt er bare sosiale konstrukter. Ingenting annet. Det er 100% menneskeskapt. Og det har 13 000 barn i Gaza blitt brutalt drept for på verst tenkelige måte. Det er bare sekunder mellom liv og død. 17 000 barn har blitt foreldreløse på Gaza på omlag 200 dager. 

Jeg vet ikke om jeg klarer å begripe hva det innebærer. Innimellom så får jeg en tanke som er så vond at jeg vet ikke om jeg klarer å skrive den ned engang, men jeg skal forsøke. Det er at det kan hende seg at jeg tenker om de barna som dør at det er bra de døde, for da slipper de. Da slipper de å bære med seg de umenneskelige traumene de er utsatt for videre i en barndom som aldri, noensinne kan repareres. Da er det over og de slipper å forholde seg til de ekstreme grusomhetene som de er utsatt for. 

En annen av de vondeste tankene jeg får som er så vond at det kjennes ut som et stort tabu å innrømme det, er at om det hadde vært oss så skulle jeg ønske at min egen datter ikke overlevde det. Det er et skrekkscenario uten like å forestille seg henne skadd, blant ruiner, bomber og fremmede uten oss foreldre. Det er ett scenario som gjør så vondt å forestille seg at jeg begriper ikke at jeg kan få slike tanker engang. Men så slår det meg, jeg får slike tanker fordi vi sitter å ser på at akkurat dette scenarioet utarter seg fremfor øynene våre hver eneste dag. Det er ikke en abstrakt tanke som kommer fra en rar plass i hjernen min. Det er et scenario som er ekte, som vi vitner. Små, skadde, redde, traumatiserte barn alene i en krigssone. En verden som aldri kommer til å bli den samme etter dette. Det er et verdenstraume som vil forfølge oss så lenge vi eksisterer. 

Fem sekunder på å flykte. Vi ser bare ruinene av palestinernes viktige hus. Deres viktige eiendeler, deres viktige barn, familiemedlemmer og kjæledyr. Samtidig som vi søker etter en konstruert virkelighet av hva suksess innebærer. Mens vi dyrker våre oppkonstruerte behov for eiendeler og dyre ting. Den eneste virkelige suksessen vi kan oppnå, er at alle barn i verden har en trygg plass å oppholde seg sammen med trygge voksne. Helst sine egne foreldre. Jeg vet ikke om Forsvaret er en del av løsningen på en slik utopisk suksess. I så fall må det være blant de største paradoksene i vår sosialt konstruerte verden. 

Det verste er at det er ingen vei tilbake. Vi lever i en konstruert virkelighet som forteller oss at det er fredsbevarende å ha et sterkt Forsvar og moderne våpenlagre. Når verden allerede er der den er, så får vi følge på. Støtte en opprustning og håpe at Norge kan bygges opp til en sterkere makt som i fremtiden kan ha fredsbevarende innflytelse på andre nasjoner som søker krigføring. Og at en eventuell posisjon brukes til det. Man kan kalle det naivt og utopisk å forestille seg en fredfylt verden uten militærmakter, men det er ikke det. Det er eksistensielt. Det var slik det startet. Det er det eneste idealet som ikke er sosialt konstruert. Vi har latt vår avanserte hjerne videreføre primitive mekanismer som vi nå aldri kommer utenom. Vi har definert suksess til å være et fenomen som beror på noen enkeltes fremgang og posisjon. 

Sånn. Da har jeg delt med dere noen av mine vondeste tanker når jeg forestiller meg krig. Vårt mareritt er andres virkelighet. 

Til slutt:

Her kan du donere til Redd Barna:   https://www.reddbarna.no 92,4% av donasjonene går til barna. 

Her kan du donere til Gaza gjennom Flyktninghjelpen:  https://donate.nrc.no/no-gaza Her går hele 97.2% til formålet.    https://www.innsamlingskontrollen.no/organisasjoner/stiftelsen-flyktninghjelpen/ 

 Her kan du signere Amnestys aksjon for å få stoppet angrepene på sivile i konflikten:    https://amnesty.no/aksjon/stopp-drapene-pa-sivile-na 

Note: Bildet er AI-generert fra www.gencraft.com