Du må klare deg selv...
Ja. Du må det. Skal du ha en partner som jobber i Forsvaret så må du klare deg selv. Sånn er det bare. Jeg synes noen ganger at det er kjekkest å ikke bo sammen på fulltid. Da begynner jeg ikke å lene meg på hans tilstedeværelse. For det er kanskje den verste kjeppen du kan stikke i ditt eget hjul. Det er en bonus dersom offiseren er hjemme og kan bidra med vanlige oppgaver. Det kan virke som en gammeldags og avleggs holdning, men det er i alle fall den holdningen som gjør at jeg får det til å gå rundt. Selvfølgelig kombinert med en mann som bidrar og stiller opp når han er hjemme. Det er like så viktig. Jeg skriver ikke dette for å frigi offiserer fra ansvaret hjemme. Tvert i mot er offiserens tilstedeværelse hjemme viktigere enn noe annet når mulig. Både for samboeren og ikke minst for barna.
Men summen av det hele: Jobben til offiseren er viktigst. Viktigere enn deg, og ofte viktigere enn barna - hjemmeheltene.
Du som er sammen med en offiser må kunne gjøre alt selv. Du kan aldri belage deg på hjelp fra en annen voksen i husholdningen. Du må tåle å være alene mye, og du må tåle å stå i alt som livet har å by på alene. Du må kunne gjøre alle oppgavene i huset, for du vet ikke om du er alene neste gang det må gjøres. Du må være forberedt på alle slags uforutsette hendelser med hus, bil, barn og deg selv. Noen er kanskje heldige og har fått bosatt seg i nærheten av annen familie. Men mange av oss har ikke mulighet til det. Det er jo ikke så rart. Forsvaret er jo kun noen få steder i landet og mange av de plassene er mildt sagt usentrale. Så det skal godt gjøres å ha resten av familien nær.
Tilbake til det å ikke bo sammen på fulltid. Vi bodde sammen hele tiden i årene før vi fikk barn. Tilværelsen var det samme, han var mye borte og jobbet veldig mye. Måtte plutselig dra og så videre. Men det fungerte bedre før vi ble foreldre. Da var det ikke annet som skulle gå opp en å dra på jobb selv om dagene. Når Nora var ett år flyttet vi til Rena. Her jobbet hans som kompanisjef mens jeg hadde startet på studier og var ferdig med mammapermisjon.
Det første året på Rena var nitrist. Jeg kommer nok til å skrive et eget innlegg om det senere, eller flere. Da bodde han hjemme og jeg forventet en grad av tilstedeværelse. Men det lar seg ikke kombinere med å være kompanisjef. Det betyr lange dager, uforutsigbare arbeidstider, øvelser, telefoner må tas når han er hjemme og så videre. Jeg var så mye alene at når jeg ser tilbake på det så klarer jeg nesten ikke å huske at vi bodde sammen. Jeg husker bare at vi stort sett var alene, Nora og jeg. Da synes jeg det er bedre nå når han ukependler til Bardufoss. Da kan han jobbe så mye som han trenger og jeg har ingen forventninger til at oppgaver skal bli gjort av andre enn meg selv.
Det beste er å slå seg til ro meg at man må leve litt separate liv. Å akseptere at det ikke blir et normalt familieliv hvis man skal være med noen i Forsvaret. Enten må man flytte etter eller så må man leve sammen på deltid. Hvis man skal flytte etter så er det bare å la flyttelasset stå nedpakket - det kan bli mange flyttinger. Det er Forsvaret som kommer først. Sånn er det for min familie og det tror jeg de fleste forsvarsfamilier kan kjenne seg igjen i.