Offiserer som ser barna sine bare i helgene...

I dag er det ett år siden Eirik begynte å ukespendle mellom Elverum og Bardufoss. Jeg får opp som minne på Facebook den lille posten jeg skrev for ett år siden om at nå var tiden kommet. Tiden vi visste ville komme den gangen vi tok et valg om å flytte fra Bardufoss til Rena. Men vi ville sørover selv om hans tid i nord ikke var over. 

Ganske parallelt med at vi ser tilbake på det første årshjulet med pendling, så dukker det opp et leserinnlegg på Stratagem.no hvor tidligere yrkesoffiser Ola Haave reflekterer over hvorvidt Forsvaret er tjent med offiserer  som synes det er greit å bare se barna sine i helgene. Han plasserer dette i en holdningskontekst og ser det opp mot Forsvarets kjerneverdier "Respekt, ansvar, mot". Jeg synes innlegget er godt og betimelig. Han plasserer ansvar på Forsvarets familiepolitikk og stiller spørsmål ved hvorvidt denne i dag tiltrekker seg ansatte med "riktige verdier" dersom de synes det er greit å bare se barna sine i helgene. 

Han treffer jo i hjertet av denne lille bloggen min, som forsøker å få frem hvorfor vi gjør det vi gjør til tross for at det er en stor inngripen i familielivet. Det er jo allerede flere fasetter ved Forsvarets virke som på sett og vis strider i mot kjerneverdiene. Størstedelen av befolkningen velger jo langt mer fredeligere yrker enn et krigførende yrke. Og jeg tror med stor sannsynlighet at kjerneverdiene til Forsvaret muligens ser litt annerledes ut i øynene til for eksempel en lærer enn de gjør for en soldat. 

Uansett, jeg tror Haave har helt rett i at vi må tørre å tematisere dette uten å tråkke noen på tærne. Det er jo et problem at Forsvarets personell slutter i jobben sin fordi det ikke er forenlig med familielivet. Og det er utfordrende for oss som velger "å stå i det". Samtidig så tenker jeg at vi må ikke være så innmari bekymret for holdningene til de offiserene som står igjen selv om de "velger bort" et A4 familieliv. 

I forsvarslitteraturen er utvikling av en operativ identitet et beskrevet fenomen som er befestet i sosialpsykologien. Utviklingen av en operativ identitet er en tidkrevende prosess hvor den som står i løpet gradvis internaliserer forventninger, motivasjon, lojalitet og frivillig forpliktelse. Videre skjer det en internalisering av kognitive, atferdsmessige og emosjonelle faktorer som kunnskap, tanker, handlinger og følelser. Dette er beskrevet i boken "Operativ Psykologi". På mange måter er det likt som ved utvikling av alle identiteter, men det er ikke urimelig å anta at grad av forpliktelse og lojalitet blir forsterket ved alt man må gjennom av utdanning og samhold fra starten av i Forsvaret. Uansett så kan man ikke bare legge fra seg sin identitet. Det handler jo om hvem man er. Forestill deg å forlate noe ved deg som du har identifisert deg med hele ditt voksne liv? Hadde du klart det? 

For vår del, og jeg tror for de fleste pendlere, så er pendling et kompromiss som gjør det mulig å ivareta familielivet samtidig som offiseren får gjøre jobben sin slik som det kreves av han. Og heldigvis så vises det i mange studier (blant annet i NKVTS sin) at offiserer som er mye borte, er svært familieorienterte når de er hjemme. Noe som er veldig bra. I mitt fagfelt så er det normalen at risikofaktorer kan og burde kompenseres for. Og det er en risikofaktor for barnas utvikling når én eller begge foreldrene er mye fraværende. Det er risikofaktorer for barns utvikling knyttet til de fleste familier. Men jeg tror vi må stole på at familiene har funnet ut av dette sammen. At vi mødre (eller fedre) som er hjemme med barna evner å kompensere for fraværet av den ene forelderen og at offiseren klarer å kompensere når hen er hjemme. 

Dersom vi skal gå moralen i sømmene så er det andre former for familiekonstellasjoner også der hvor foreldre ser barna sine lite. Og jeg tror ikke vi er tjent med å stille ulike familier til veggs i en offentlig debatt som stiller spørsmål ved hva som ligger bak deres personlige valg. 

For vår del så tenker jeg innimellom at forsvarslivet har beskyttet oss mot skilsmisse eller det å gli i fra hverandre. Vi rekker ikke å bli lei av hverandre eller bruke tid på å diskutere. Vi savner hverandre mye og setter stor pris på tiden vi har sammen. Jeg vet ikke om vi hadde vært sammen fortsatt dersom vi hadde kommet hjem til hverandre klokken 16.30 hver dag de siste tolv årene. Det tror jeg også hadde slitt på forholdet vårt. 

Men når alt det er sagt, det er mye Forsvaret kunne ha gjort for å ivaretatt familielivet til sine ansatte bedre. Forsvaret består av en helt unik type personell som i de aller, aller fleste tilfeller etterlever kjerneverdiene til Forsvaret og har et velutviklet moralsk kompass som de blir testet og selektert ut i fra. Forsvarets ansatte inneholder alle de unike, personlige komponentene som er nødvendige for å ønske å jobbe der. Og jeg synes Forsvaret kan gjøre mye mer for å ivareta disse unike ansatte og familiene som er med på gamet. 

Uansett så får vi leve med at offiserene kanskje har motstridende personlighetstrekk og holdninger. Det er det som gjør dem i stand til å jobbe i Forsvaret. I mellomtiden så skal vi partnere sørge for at barna våre er ivaretatt selv om den ene forelderen er mye borte. Vi gjør så godt vi kan for å gi barna våre et så fullverdig familieliv som overhodet mulig.