Et samliv i to forskjellige verdener

Det har vært en hektisk uke med prosjekter både her og der. Vi har prosjekter hjemme som er felles og vi har prosjekter på hver vår kant som er tidkrevende. Jeg står midt i et jobbskifte om dagen og det er noe som åpner opp for å reflektere rundt tilværelsen. Jeg synes det er fascinerende at selv etter 13 år med forsvarstilværelsen så kan de nye perspektivene og lærdommene komme etter bare en vanskelig dag, en fin uke eller en hektisk måned. Man blir aldri ferdig med å lære hvordan man lever et liv. 

Jeg har tenkt mye på kontrastene i livene til meg og mannen min. Selv om de "synlige" rammene i livene våre er felles, som felles hus, barn og livsstil, så er det noen ulikheter i måten vi lever på som er sterke. Vi har ikke grunnlag for å danne oss felles erfaringer i våre ulike møter med omverdenen og dermed så kan det slå sprekker i en felles oppfatning av hvordan verden er. Hvorvidt det er negativt eller ikke, det vet jeg  ikke for sikkert. Hovedarenaen for et ekteskap vil alltid være hjemmet. Alle andre steder er kun sekundære scener som man kan gå av og på stort sett som man ønsker. Da er det kanskje nok at man kan krype inn i en felles verden i felles hjem så lenge hjemmet er trygt og godt for alle som bor der. 

Grunnen til at jeg tenker på dette er fordi jeg står midt i en prosess med å bytte jobb. Og siden jeg kastet meg på et liv på slep etter Forsvaret for 13 år siden så har jeg byttet arbeidsgiver ikke mindre enn seks ganger. Syv nå snart. Jeg har gått på tre forskjellige høyskoler og bodd i fire forskjellige kommuner. Det har dermed vært 12 omfattende miljøskifter på 13 år som følge av tilværelsen. Snart 13. Mannen min? Han har ikke byttet arbeidsgiver på 20 år. Han har byttet stillinger, avdelinger og arbeidsplasser, men ikke arbeidsgiver og det grunnleggende kollegiet sitt på samme måte. Han har på en måte flyttet to ganger mer enn meg siden han har måtte ha boplass både i Oslo og i Bardufoss en ekstra gang i løpet av disse årene. Men underveis så har han bevart tilhørigheten sin til det grunnleggende arbeidsmiljøet og noen grad de samme kollegaene. 

Mens han har fått bygd opp sin identitet og tilhørighet som har blitt sterkere opp gjennom årene, har jeg måttet starte på nytt. Om og om igjen. Den store forskjellen? Ingen kjenner meg, og jeg kjenner ingen. Han får bygge livet sitt basert på hvem han har vært og hva han har gjort de siste 20 årene, mens jeg stiller med blanke ark for hvert nye miljø jeg kommer til. Født i går på et vis. Det høres kanskje forfriskende ut å få blanke ark en gang eller to i livet. Men etterhvert som årene går så er det mer hemmende enn forfriskende. Der han har bygget opp en lang erfaring med å kunne være seg selv, både som fagperson og menneske, så krymper min erfaring med dette i takt med alle miljøskiftene. Jeg må justere meg, vise hvem jeg er men ikke for mye og ikke for lite. Jeg må akseptere de fordommene som førsteinntrykket av meg etterlater og jeg kan velge å jobbe for å motbevise dem eller resignere. 

Selv om man kan tro at vi som ektepar lever et veldig felles liv, så er det ikke slik i virkeligheten. Selv om vi har delt opplevelsene med å flytte og å skifte miljøer, så sitter vi ikke igjen med felles erfaringer fra dette, og det tar vi med oss inn i samlivet. Enten vi vil det eller ikke. Våre verdener blir helt ulike når miljøet rundt han er bygd opp over mange år sammen med likesinnende når det kommer til erfaring, kunnskap og utdanning. Min bakgrunn de siste årene er fragmentert og flyktig. Og det samme kan jeg si dersom jeg fjerner yrkestilhørighet fra ligningen. Hans (og delvis mitt) nettverk utenom jobb består stort sett bare av andre militære. Og selv om jeg aldri ville vært foruten det nettverket så kommer jeg ikke utenom at jeg og han har forskjellige forutsetninger i møte med det nettverket. Mannen min deler et fellesskap med dem i form av felles bakgrunn, felles skolegang, utvidet nettverk og mer. Jeg er "ny" i møte med det nettverket mens han tar på et vis med seg de siste 20 årene inn på de fleste arenaer. Han bygger videre på sin bakgrunn mens jeg legger igjen en del av meg for hver gang jeg skifter miljø. 

Jeg er nok litt melankolsk nå når jeg begynner å omstille meg for å bytte jobb. Jeg kommer til å savne det miljøet jeg har vært en del av og jeg kommer til å savne den delen av meg som jeg legger igjen på den gamle arbeidsplassen. Men jeg er glad for den innsikten som følger med livsendringer. Grunnen til at jeg velger å skrive om det er fordi jeg tror det kan være utfordrende for forsvarspar å sette ord på og forstå gapet mellom den sivile sin verden og den militæres verden. Eller, det har i alle fall vært det for oss, vanskelig å sette fingeren på det. Endringene må på en måte begynne å manifesteres gjennom tankemønster og atferd før man forstår at man er påvirket av dem. For vår del så kan det handle om at han har en mer håndfast, organisatorisk innfallsvinkel på problemløsning og bekymringer. Mens jeg ofte vektlegger det emosjonelle og relasjonelle i møte med utfordringer. Det tror jeg i stor grad kommer av hvordan vi har forsøkt og erfart å ivareta våre to helt ulike verdener på. Det kan være vanskelig å plassere det i en kontekst av de ulike erfaringene man gjør seg som forsvarsfamilie. 

Når partneren til den militære velger å flytte etter, eller å bo for seg selv på et sted som er strategisk i forhold til den militæres jobb i Forsvaret, så er ikke innholdet i tilværelsen til partneren det samme som for den militære. Selv om grunntanken er at prosjektet er felles så kan opplevelsene og dannelsen av tilhørighet være så ulik at man ikke formes sammen, men at man i tankesett og erfaringer sklir i fra hverandre. Jeg tror det er en nyttig forståelse å ha med seg for forsvarsfamilier som gjennomgår endringer i tilværelsen. Vi vet blant annet fra studien "Samliv i Forsvaret" av Heen og Halrynjo fra 2006 at det er en korrelasjon mellom antall flyttinger og samlivsbrudd blant militære. Om det har forbedret seg vet man kanskje ikke, det har ikke blitt studert siden såvidt jeg finner. 

Jeg tror det kan være lett å undervurdere emosjonelle aspekter ved denne tilværelsen, særlig siden Forsvarets natur gjerne beror på at man må undergrave en del følelser ved hva yrket i verste fall kan innebære. Man blir trolig litt "trent" på å legge vekk emosjoner. Dersom man tar en slik undertrykkelse av følelser videre og med seg hjem, så kan det kanskje være et hinder for å se at det bygger seg opp et følelsesliv hos partneren som er ulikt fra ens eget. Særlig når forutsetningene til partneren for å tilpasse seg tilværelsen, ofte er veldig forskjellige enn forutsetningene til den militære.