Familietid, voksentid, egentid, kjærestetid, ferietid og kvalitetstid.

Ja, det er til å bli sprø av! Jeg vet ikke hvor mange typer tid vi skal klare å løse på den lille tiden vi har til overs. Det som er helt sikkert, er at det er ikke mer tid til overs når alle typer tid skal ivaretas. Jeg synes det er utfordrende å løse floken i de periodene offiseren ikke bor hjemme, siden man kun har helgene sammen. Men når jeg tenker meg om så synes jeg det i alle år har handlet om å balansere tiden vår slik at vi får litt påfyll av alle typer tid. Man kan bli overrasket over hvor lite tid man har sammen også i de periodene offiseren bor hjemme. 

Jeg føler at vi aldri finner flyten, eller balansen i tidsregnskapet. Vi har alltid måtte lage en kunstig prioritering av hvordan tiden skal strekke til for å nå behovene til oss i kjernefamilien, samtidig som det skal være plass til øvrig familie og venner i regnskapet. På toppen av alt så skal denne tiden være kvalitetstid. Heldigvis er spennet for hva som er kvalitetstid stort, det kan strekke seg fra å spise pizza i sofaen med en film som hjemmehelten liker, til en middag for to etter leggetid. Jeg kjenner også at det er stor forskjell på egentid og alenetid. Jeg kan jo forsåvidt kalle det egentid når jeg står med hodet i skittentøyskurven og banner over forsvarstilværelsen, men det er lite kvalitet over den tiden. Alenetid derimot blir det nok av. Paradoksalt nok så blir det alenetid når han er hjemme også. De helgedagene han er hjemme så er det viktig at han og Nora også får litt tid sammen bare de to. Da skal Nora få litt ekstra kvalitetstid med pappa som hun ser så lite, og han skal få være forelder uten innblanding fra meg som styrer regimet til vanlig. 

Også må vi for guds skyld ikke glemme å skvise inn kjærestetid! Store deler av forholdet pleies tross alt over telefonen, og det tror jeg mange forsvarsfamilier kan kjenne seg igjen i uansett hvordan bosituasjonen er. Kjærestetiden skal innebære så mye, og alt er like viktig. Vi trenger tid til gode samtaler, snakke om hvordan hverdagen på hver vår kant er slik at vi kan fylle på med støtte og oppmuntring. Vi må ha tid til å diskutere uenigheter innimellom, selv om man lærer seg ganske raskt å sile ut hva som er viktig og hva som ikke er det. Også må intimiteten i forholdet bevares. Vi må ha tid til å bare være oss to som er nær hverandre. Det er viktig når man skal være borte fra hverandre så mye.

Jeg synes mange typer tid kan kjennes litt ut som krampetak med et hint av tvangskos. Det har skjedd flere ganger at vi har bestemt oss for å gjøre noe koselig sammen, med et barn som kanskje vil gjøre noe annet, der jeg nærmest kjefter mens jeg sier at "nei, nå koser vi oss! Hvis vi ikke koser oss denne timen så blir det tre uker til neste mulighet. Så nå koser vi oss sammen for svarte!". Slike raptuser er jo gjerne et tegn på at tid sammen er etterlengtet. 

Jeg tror nok mange forsvarsfamilier kjenner på at når man prioriterer seg selv og egen kjernefamilie så bortprioriterer man noen andre. Det tror jeg også mange i øvrig familie til forsvarsfamilier kan kjenne på også, at de blir nedprioritert til tider. Det er ikke lett. Og man må jo ikke ha tilhørighet til Forsvaret for å bo borte fra familie og hjemsted, å kjenne på at ferier og fritid må brukes på andre enn bare kjernefamilien. Men jeg tror at spagaten til forsvarsfamilier kan oppleves som veldig stor. Siden vi har så mange måneder i løpet av et år der man ikke får være sammen. Der vi skal pleie både kjæresteforholdet og foreldreskapet over telefon. 

Jeg kjenner ofte på dårlig samvittighet rundt dette selv. De gangene vi setter oss som familie først. Men det er så viktig. Hvis vi ikke tar oss den tiden så kan vi risikere at vi rakner i sømmene. Jeg tror noe av det viktigste forsvarsfamilier kan få, er forståelse fra sine nærmeste de gangene man prioriterer tid sammen som en liten kjernefamilie og som kjærester. Vi har ikke tid til å la forholdet og familielivet vårt skrante. For vi kan ikke bruke den lille tiden vi har sammen på å reparere og håndtere skranten. Den lille tiden vi har sammen må være kvalitetstid i så stor grad som mulig. Den tiden er også vår mulighet til å kompensere for barna i forsvarsfamiliene som må ofre så mye underveis i oppveksten sin. Uavhengig av om det er familietid, voksentid, egentid eller kjærestetid så er jo det sterkeste savnet vårt i hverdagen ofte tid sammen. Alle typer tid sammen.