Feire valentine mens vi venter på et blodbad

Denne uken så har jeg tenkt at jeg orker ikke skrive noe. Ikke fordi det er ingen som leser, for tenk at jeg har over 1000 lesere her i uken!! Hurra for det! Det gjør meg overveldet faktisk! Når jeg i høst bestemte meg for å begynne litt personlig selvutvikling ved å skrive en rosa-militærblogg så ante jeg ikke at temaer dessverre ville komme på løpende bånd i månedene framover. Jeg tenkte at jeg skulle få et lite utløp for hvordan livet er for forsvarsfamilier samtidig som jeg skulle få jobbet med familiefaget på en ny måte. Altså ren selvutvikling skulle dette være. Men parallelt med dette så utarter det seg en ny dimensjon av grusomheter foran øynene våre. Og jeg kan ikke lukke bloggen min for dette.

Det er motivasjonen for å skrive som har hindret meg denne uken. Jeg er nedstemt og føler meg maktesløs av tenke på de 1,5 millioner menneskene i Rafah som snart kanskje bare er rester i det som Barth Eide sier han frykter vil bli et blodbad. Samtidig som vi venter på at nyhetene skal bli litt mer ubehagelig så har vi feiret morsdag, fastelaven og i dag er det selveste valentindagen. Det meldes om at kondomsalget går opp og at det forventes økning i salg av graviditetstester de kommende dagene. Livet kan jo ikke bli bedre for oss som lever i fred og fordragelighet.

Det kjennes litt ut som jeg har tatt meg vann over hodet når det gjelder innhold i denne bloggen. Samtidig så har jeg jo et ønske om å riste littegrann i den demokratiske latskapen som har preget oss når det gjelder sivilt engasjement for forsvarspolitikk. Og samtidig belyse at vi forsvarsfamilier er en del av det, og at vi ikke burde overses. Men akkurat nå ser det ut til at verdensbildet vekker den demokratiske forsovelsen litt. Kanskje er det feil fokus for tiden å snakke om forsvarsfamilier? Eller kanskje er det helt riktig tid? Jeg er usikker selv, men det er en del av den store sammenhengen.

Barna vi ser på bildene fra leirene i Rafah som leker med drager er kanskje sprengt i fillebiter i morgen. Vi må bare vente å se. Jeg tror vi har vært late i mange, mange tiår og tenkt mest på oss selv. Og at vi slik kanskje har bidratt til veksten av farlige statsledere. Det kan hende at Regjeringen ikke er så tafatte som de later å være når det gjelder Gaza. Upopulært sagt, jeg vet det. Men jeg tror kanskje ikke Norge er i posisjon til å rope høyt og kreve noe av USA eller andre statsledere akkurat nå mens krigen i Ukraina puster oss i nakken. Kanskje er vi så sårbare, samtidig som vi har bidratt lite i mange år og tenkt mest på oss selv, slik at vi nå ikke har noen sterk stemme å bidra med for Gaza.

Uansett, vi er hvor vi er. Både med tanke på kommersielle feiringer og det kommende blodbadet. Det kan ikke skade at vi sprer litt kjærlighet og bruker noen dager på å ta ekstra vare på våre nærmeste. Det betyr mye for barna våre å se at vi som foreldre hyller hverandre litt og viser litt kjærlighet. Barna elsker små høytidsdager, her i huset er morsdag og farsdag en skikkelig hit. Og å gi litt etter kan være en del av en varm og raus oppvekst som våre barn trenger for å kunne ta over samfunnet en dag med en mer kjærlig hånd enn det som har blitt gjort før dem. De har litt av en jobb framfor seg når de blir store og skal ta over. Vi kan glede oss over at de forhåpentligvis slipper å tenke på Putin, Netanyahu og Trump, men de skal fortsatt reparere skadene etter dem.

Jeg håper barna våre får leve hele sitt liv i fred, slik som vi har vært så heldige å få gjøre hittil. Og jeg håper vi ruster dem til å gjøre verden bedre enn det vi og generasjoner før oss har klart slik at de kan sikre fred for andre barn i fremtiden. Jeg har litt troen på at vi kan forhindre at historien gjentar seg om 20 år dersom vi begynner å interessere oss for sammenhengene og den "kjedelige" politikken som utarter seg i mer stabile tider. Det holder ikke at vi utviser et brennende engasjement mens krisen pågår. Engasjementet og kunnskapssøking rundt hva som er fredsbevarende må være der hele tiden. Kanskje særlig i fredstid, men det er da vi har en tendens til å hvile på laurbærene. 

Jeg tror ikke (men håper jeg tar feil) at flyktningene i Rafah kan reddes. Jeg tror de er klemt inn i akkurat det hjørnet det ser ut til at Israel har klemt dem inn i og at resten av verden må sitte å se på. Det vi kan gjøre de neste dagene blir å følge med, rope ut når vi kan og selvfølgelig legge ett press på politkerne om å handle. Jeg mener absolutt ikke at vi ikke skal gjøre det. Men jeg oppfordrer til at det engasjementet som vises nå, skal fortsette å vare kontinuerlig så lenge vi lever, i et håp om at det kan redusere sannsynligheten for flere folkemord. 

I mellomtiden får vi gjøre det beste ut av valentine da...eller, ikke jeg! mannen min er jo ikke hjemme. Dere får gjøre det til en kjærlighetsfylt valentine håper jeg. Det er aldri, aldri feil å feire kjærlighet uansett hvor vond verden måtte være. Det bare gjør mer vondt å feire kjærligheten når utallige barn lider i utrygghet. 

Psst! Du kan også feire valentine eller en vanlig dag med å lese litt på Amnesty International sine hjemmesider: https://amnesty.no/en

For eksempel kan du skrive under på denne kampanjen: 

https://amnesty.no/en/node/23714?tracking=done