Folkemord og rosablogg

Ja, det er helt absurd. Alt som skjer i verden i dag er helt absurd å forholde seg til. Jeg husker at jeg gikk inn i 2023 med virkelig en forventning og et håp om at det skulle bli fred i verden dette året. I det minste i Ukraina. Ganske så ubegrunnet så tok jeg det nesten for gitt at den vestlige verden ville bli fredelig i løpet av 2023, og at grusomhetene som vi ikke har kunnet gjort annet enn å være vitne til, skulle ta slutt. Slik ble det jo ikke. Det ble bare verre. Ikke nødvendigvis verre for oss, selv om jeg virkelig tror at vi alle som sitter maktesløse og ser på folkemordet i Gaza blir berørt av det vi ser og ikke kan gjøre noe med. Men det er ikke vi som kjemper en ubeskrivelig brutal kamp for livet mens menneskene rundt oss slaktes. I mellomtiden kan vi nyte livets privilegier som vi så tilfeldig har blitt tildelt i kraft av hvor vi ble født og hvor på kloden vi bor.

Jeg blir dårlig, kvalm, sint og lei meg av det. Samtidig som jeg blir lettet og glad på et absurd og egoistisk vis. Mitt barn er trygt. Mitt barn kan legge seg i sin varme seng lykkelig uvitende om hvor brutal og barbarisk virkeligheten er for andre barn. Barn som er yngre enn henne, barn som er eldre enn henne, barn som nettopp døde en vond og smertefull død. Barn som er redde, skadde og alene under bomberegnet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket skjebnen nok for at det ikke er oss, eller om jeg noensinne kan uttrykke min forakt for våpen og regimer nok til at det kan gjøre en forskjell. Likevel så er jeg her. Folkemord på Gaza pågår mens jeg blogger om den "krevende og vanskelige" tilværelsen vår med en høyst valgfri tilknytning til militær virksomhet. En tilværelse som er så privilegert at jeg selv blir dårlig av det når jeg plasserer det i verdensbildet. Samtidig som "militær virksomhet" hagler ned på uskyldige, fredelige sivile mennesker.

Men jeg trenger dette rommet som jeg har skapt meg. Og jeg har lyst til å dele noe fra den første gangen jeg virkelig følte meg maktesløs når det kom til verdensbildet. Det var en samtale mellom meg og min mann mens han var i Irak. Jeg skal ikke gjengi hans fortellinger. De er hans og bare han kan dele de. Men jeg kan si at beretninger som inneholdt en miks av grov vold og barneekteskap, rystet meg til mitt aller innerste og vondeste. Jeg ble fortvilet og stilte spørsmålene "vet norske myndigheter om dette? hvorfor gjør vi ikke noe, trekker oss ut, iverksetter sanksjoner, ett eller annet? Hvordan er det mulig at Norge ikke griper inn?"

Man må kanskje kjenne mannen min for å forstå hvorfor jeg uforbeholdent slår meg "til ro" med de vonde svarene jeg fikk av han. Jeg vet at han vet. Dersom han hadde øynet håp om at dette var noe som kunne bekjempes så hadde han gitt meg det. Men han svarte meg ærlig ut i fra kunnskap og erfaring om regimene. Dessverre så var det så nedslående å høre om, at aktivisten inni meg døde litt den dagen. Jeg innså hvor maktesløse vi er. Vi er for svake for å tvinge fram en endring. Regimene er sementerte, og de minste endringer vil kreve år og livstider. For meg ble det starten på å anse demokratiet som en illusjon. Jeg gikk fra å ha sterk tro på demokratiet, til å gradvis føle at det ikke eksisterer. Vi har ingen makt.

Jeg vet at mitt engasjement for det som er nært kan framstå absurd for noen. Hvorfor poster jeg en link på Facebook om at kyllinger blir kvernet, parallelt med at mennesker også blir kvernet? Det er jo absurd. Jeg har mistet troen på at man kan bruke stemmen sin til å endre verden, rett og slett. Men jeg har fortsatt en liten bit av håp om at vi kan endre noe. Bare hva som helst, ett eller annet av det vonde. Og en svak følelse av at det kanskje nytter litt når det er nærmere, og at jeg har litt makt som forbruker. Jeg beundrer og applauderer alle som retter aktivisten i seg mot krig og folkemord som foregår nå. Ikke stopp med det. Det vil aldri ha noen negativ konsekvens for noen, og i beste fall så kan det nytte. Men man må være forsiktige med å bedømme andres stillhet som ignoranse. Bak stillheten så kan det ligge bekymringer som er uutholdelige for den som bærer de. Vi har hvert vårt uttrykk.

Kanskje er vi som har en frivillig tilknytning til Forsvaret betraktet som umoralske eller usolidariske når vi er stille. Eller i kraft av at vi i det hele tatt er tilknyttet krigføring. Jeg vet ikke. Jeg skriver basert på små inntrykk. Jeg vet ikke hvor mange timer i løpet av en uke jeg bruker på å bekymre meg for krig. Både på krig som har vært i verden mens vi vokste opp, krigen og folkemordet vi ser på nå, og bekymringer for krigen som vil komme i framtiden. Jeg tenker på det hver dag. Og jeg er lei meg for at det er nødvendig med et Forsvar. På en måte så hadde jeg ikke ønsket å skrive noe som helst om Gaza eller Ukraina på denne bloggen, jeg kjenner at jeg ikke vil bevege meg inn i egne følelser rundt det. På den andre siden så tenker jeg at jeg kan ikke skrive om dette å late som om jeg ikke "vet" hva som foregår rundt oss. Så da skriver jeg dette nå. Vi som har hjemmene våre overfylte av uniformer, feltutstyr, feltstøvler som ligger på sleng i gangen vår. Vi ser hva som skjer. Vi bryr oss. Vi vil ikke ha en slik verden. Vi ønsker ikke hverken krigføring eller folkemord. Og det er neppe noensinne noen av oss som vil glorifisere krigføring. Mest av alt så vil vi bekjempe det.