Da er Joint viking 2025 godt gjennomført og familiene har vel fått sine kjære hjem fra øvelsen. Samtidig som amerikanske soldater har trent skulder til skulder sammen med våre norske styrker har vi vitnet horribel krigføring på Gaza og Ukraina gjennom medier. Det er mildt sagt surrealistisk å sitte trygt i sitt eget hjem å følge med på grusomhetene. Jeg vil ikke la være å påpeke at jeg blogger om hvor "ubeleilig" tilværelsen som forsvarsfamilie er parallelt med dette. Min egen ambivalens rundt å blogge om forsvarsfamilietilværelsen for tiden spenner mellom både selv å synes det er både smakløst og nødvendig på samme tid. Uavhengig av dette så skal jeg bevege meg bort fra temaet krig og verdensbildet siden dette ikke er tema for bloggen selv om temaene er tett forbundet. I stedet skal jeg dele med dere hvordan mannens hjemkomst fra øvelse foregår her i huset og hvordan vi fortsatt etter 13`ish år sammen må jobbe for en vellykket re-kalibrering fra felt til familie.

For det første så har jeg bedt mannen min om å forsøke så godt det lar seg gjøre å prioritere noe mer sammenhengende søvn når han er på øvelse. Dette handler ikke om at jeg har ambisjoner om å få hjem en uthvilt mann, for det skjer ikke. Lite søvn og forvaklet døgnrytme hører til det å øve på krigføring - det har jeg skjønt. Men jeg tenker på helsen hans etter at han ble oppdatert til versjon 4.0. 

I forrige innlegg tok jeg meg vann over hodet og skrev om å ta i mot mannen i et fornuftig tempo etter øvelse, men han ble kastet inn i det med barnebursdager, trippel trumf, male et rom og ikke mindre enn to langvarige byrunder i bytte mot noen timer ekstra hvile dagen etter hjemkomst. Noen dager før han kom hjem hadde datteren vår en reaksjon på at hun savnet pappaen sin, noe som kan skje både ved vanlig pendler-fravær og når han er lengre borte. Reaksjonene kommer gjerne ved leggetid og uttrykkes gjennom lengsel, savn og undring over hvorfor pappa er borte. Det er store spørsmål for et lite barn som hittil ikke har forutsetningene for å forstå større kontekster og sammenhenger. Samtidig som barn er sårbare for avvisninger uten å nødvendigvis kunne uttrykke dette, så begynner det nå å komme drypp av at hun kan føle at pappa velger noe annet over oss hjemme. Selv om det kan kjennes nytteløst ut å forklare henne det store bildet ved pappas jobb nå, så er samtalene viktig investert tid for hennes fremtidige selvverd og livshistorie.  

I en masteroppgave om norske veteraners livsløp benyttes begrepene synkronisering og de-synkronisering for å beskrive hvordan veteraner som kommer hjem fra internasjonale operasjoner er ustemte i forhold til de sivile miljøene som de kommer hjem til (Christiansen, 2022). I denne oppgaven beskrives utfordringer med synkroniseringen mellom felt og familie i lys av at det er store kontraster mellom hjem og krigssoner. Selv om denne forskningen har hatt som hensikt å forske på veteraner og deres familier, så er det gjenkjennbart også hos forsvarsfamilier uavhengig av erfaring med utenlandstjeneste. De-synkronisering mellom felt og familieliv kan også oppstå etter mindre komplekse fravær fra hjemmet som øvelser og andre former for utreise, og det er den militære som opplever selve gapet mellom felt og familie. 

Hos oss merker vi det gjerne ved at mannen har lavere tålmodighet for vanlige hjemmesituasjoner som kan virke ustrukturerte for han og at han (til tross for at han egentlig er ganske chill) kan forvente en høyere disiplin hjemme enn det han får servert. Omgivelsene, tempoet og oppgavene som er på øvelse er så ulikt miljøet hjemme hvor jeg praktiserer en organisk utviklingsstadie-orientert foreldrestil hvor modell-læring er sentralt. Kontrasten kan bli stor mellom hjemmet og Forsvarets disiplinære natur hvor "vanlige" privilegier som seng, hus, god mat og så videre ikke inngår. De-synkroniseringen kan for eksempel vise seg ved at det jeg anser som stadie-adekvat atferd fra barnet vårt, oppleves som tegn på at barnet er bortskjemt og ikke vet hvor godt hun har det. For å ha det sagt, det er ikke slik at jeg lar barnet vårt oppføre seg dårlig eller utakknemlig. Men jeg er mer bevisst enn han på at barnet skal utvise utforskende atferd sammen med foreldrene og måten hun blir møtt på av oss vil hjelpe henne å danne seg et trygt repertoar av ulike responser som hun kan ta med seg videre i livet. 

Vi må bruke noen dager på å synkroniseres. Jeg må være tålmodig med han og han må være tålmodig med oss. Ofte holder det med en påminnelse om at barndommen til barna våre går så altfor fort. Mange militære, inkludert min mann, går glipp av så mye. Om en liten stund er tiden hvor barnet utforsker omgivelsene og responsene fra voksne over og de morsomme sprellene som vi er opplært å betegne som uoppdragenhet forsvinner. Da har barna med seg de responsene de er gitt fra voksne gjennom deres korte oppvekst. De samme responsene vil bli en stor del av hvordan de forholder seg til andre og føler om seg selv. Vi vil nok sikkert aldri få en fasit på hvordan de de-synkroniserte overgangene bør håndteres, hver enkelt familie vet best hvor skoen trykker for dem. Men jeg har troen på å snakke om overgangene, anerkjenne dem og sammen utforske hverandres reaksjoner på fravær og hjemkomst.