Got your six

Kjære alle dere som har lest og delt det siste blogginnlegget som Christian skrev til dere - tusen takk! Og ikke minst tusen takk til Christian som hjalp meg å holde liv i bloggen! Innlegget har blitt lest av mange og jeg håper at dere fant både trøst og underholdning i innlegget hans. Også håper Christian vil skrive mer her etterhvert - og at flere kommer til!

Det er så lett å skrive når tilværelsen byr på motgang, og vanskelig å skrive når alt går smertefritt. Men nå tenker jeg det er på tide å dele noe av det som er fint med forsvarsfamilie-livet. For det er ikke all bad. Og det er like viktig å tematisere det, som det er å være åpen om det som kan være utfordrende med tilværelsen. Selv om Forsvaret tidvis kan være svært inngripende i familielivet, så er de også kanskje den viktigste aktøren som virkelig ønsker at forsvarsfamilier skal lykkes med familielivet. På mange vis så har de ryggen vår. Got your six. 

For det første må jeg si at den korte tiden mannen min nå har hatt fjernklient som gjør at han kan ha hjemmekontor ved behov, har allerede revolusjonert måten vi kan løse familielivet på. At Forsvaret letter på fleksibiliteten til de funksjonene hvor det er mulig, får positive ringvirkninger som sprer seg ut til andre som selv ikke aner at de blir berørt av det engang. Det har reddet oppstarten min i ny jobb og det at han har kunnet jobbet hjemmefra har bidratt med å senke stressnivået mitt 1000 hakk. 

Ikke minst så er jeg helt imponert over goodwill fra hans ledere og kollegaer når det gjelder å faktisk bruke fjernklienten ved behov! Det er ikke alle forunt at det skapes en rask, sosial aksept på arbeidsplassen for å benytte hjemmekontor, og jeg må innrømme at jeg hadde mine tvil til at dette skulle la seg gjøre med god samvittighet. Men jeg merker det. Jeg merker det på mannen min når han får løst jobben sin med god samvittighet. Og jeg merker det på han når kompromissene mellom jobb og hjemmebane går utover samvittigheten hans den ene eller den andre veien. Men akkurat her så tror jeg Forsvaret har truffet spikeren på hodet når det gjelder tiltak som kan gi mer balanse mellom jobb og familieliv. Og jeg tror det handler om at organisasjonen virkelig ønsker at vi skal lykkes med familielivet. 

Når det gjelder personellflukten, som det omtales som, så er det mye fokus på forbedringspotensialet til Forsvaret når det kommer til både det ene og det andre. Det er jo bra, det må være fokus på det som kan bli bedre når viktig kompetanse forsvinner ut av organisasjonen. Men til gjengjeld så blir det så sjeldent tematisert hva de er gode på. Og de er gode på så mye!

Personlig så tenker jeg at det handler mye om den gode ledelsen som blir utøvd, og de gode holdningene som etter min mening er rådende i organisasjonen. Igjen, så er det jeg som induserer en slutning basert på at alle militære jeg har møtt har gode holdninger, dermed har alle det. Og slik er det sikkert ikke. Men jeg vet at vi hører mest om unntakene, og ikke regelen. Så, jeg har en sterk følelse og opplevelse av at den gjennomgående holdningen og ønsket fra organisasjonen er at de militære skal få prioritere og ivareta familien sin. Det er ledere og kollegaer som er avgjørende for hvorvidt den militære kan prioritere hjemmet når det trengs med god samvittighet eller ikke. 

På de årene vi har bak oss så har jeg aldri opplevd at mannen min har hatt en leder som ikke har utvist forståelse dersom familien måtte prioriteres. Det har alltid vært greit. Jeg føler meg ivaretatt av Forsvaret, men det er ikke nødvendigvis på grunn av den store organisasjonen i seg selv. Det er fordi de mange menneskene som er tett på oss fra ulike hold er så gode. De er gode venner, kollegaer og ledere. Det er de små bestanddelene av menneskene som utgjør den store organisasjonen og det er der ivaretakelsen av familiene skjer. Familier blir ivaretatt gjennom den aksepterende lederen. Lederen eller kollegaen som sier "jeg skjønner, selvfølgelig - gjør det du må!" når det kommer en sykt barn dag eller spørsmål fra kona om å komme hjem en dag tidligere. Det er ikke alltid det går, og den aksepten er det viktig at vi hjemme utviser også. Det kreves noe av oss også dersom den militære skal få balansere jobb og familieliv med så lite dårlig samvittighet som mulig. 

Samtidig så tror jeg det er viktig at den som er militær er åpen og ærlig fra tidlig av hva hens karriere potensielt kan bestå av og innebære for familien. Forsøk å unngå at det blir et sjokk den dagen man plutselig må flytte på seg eller en forventning om utenlandstjeneste melder seg. Det er et paradoks at planlegging kan være en riktig nøkkel for å forberede seg på en så uforutsigbar tilværelse som det kan være når man bare vet ett par år frem i tid. Desto viktigere å avklare tidlig hva tilværelsen kan innebære for hele familien. Det kan kjennes søkt ut å snakke om flyttinger, utdanninger, utenlandstjeneste og så videre på tidspunkter hvor det ikke kjennes relevant ut for paret. Men når det blir relevant så skjer det for mange brått og med korte tidsfrister. Dersom prosjektet er felles og begge er investert i det så tror jeg man kan gjøre svakheter ved familielivet om til kjernestyrker ved forholdet. 

Uansett hvor anderledes familielivet kan bli med Forsvaret så vil det alltid være et nettverk rundt familiene som ønsker at de skal lykkes. Jeg synes det er så fin en tanke. At en organisasjon ønsker at vi skal lykkes! De har ryggen vår - det er jeg sikker på!