Gnisninger før han drar

Jeg har jo sagt at jeg skal være litt åpen her. Det betyr at jeg vil skrive litt om de gangene det oppstår gnisninger mellom oss som par. Det skjer ikke så ofte, heldigvis. Men når det skjer så viser det seg gjerne at det er presset fra livssituasjonen som river litt i oss. Jeg kaller det overganger hver gang han drar eller kommer hjem igjen fra noe jobbrelatert. Overgangene kan være vanskelige i seg selv uansett om de skjer ukentlig ifbm pendling eller om de skjer ved øvelser, kurs eller andre lengre opphold.

Nå har han vært hjemme i fem uker i strekk (juleferie og jobbet fra Rena). Jeg har hatt behov for at vi skal være to i en periode, og juleferie kombinert med SLT-øvelse på Rena har gjort det mulig å få ha han hjemme i fem uker. Det er straks ett år siden han startet med pendlingen til Bardufoss. På ett år så har vi hatt to slike perioder sammen, hvor vi har hatt flere uker sammen i strekk. Først i sommer når han hadde ferie, og nå denne julen. Ut over det så har vi i ett år nå vært fra hverandre hver uke med noen få unntak av en uke her og der. Men ikke mer enn to uker sammenhengende sammen utenom sommer og jul. Slik skal vi ha det i minst ett år til. Men mest sannsynlig to, tre, fire, fem år til. Merkelig nok så håper vi på mange slike år. Hadde vi ikke hatt barn så hadde jeg nok tatt noen år selv i Bardufoss nå for å være sammen med han.

Uansett, i går var en anstrengt dag. Vanligvis så kan det være litt "taust" dagen før han drar hvis han skal være lengre borte. Kanskje to uker eller mer. Men siden vi startet med pendlingen denne gangen så har vi tatt ganske lett på det når han skal dra. Han er jo som regel bare borte noen få dager og det går så fort. Kan sies at han har ukependlet før og, da bare mellom Elverum og Oslo i forbindelse med Stabsskolen ca. et halvår den gangen, så det er ikke første gang vi er i en ukespendler-situasjon.

Men i går, da kjente vi begge på at de fem fine ukene sammen nå er over og at hverdagen begynner igjen. Han blir mer stille og betenkt, jeg har nesten glemt bort at det er slik han blir når han begynner å logge seg på Bardufoss. Så jeg gikk inni meg å trodde at han var irritert for at jeg hadde en lang liste med gjøremål for dagen, så blir jeg irritert for det. Jeg skjønner ikke der og da at han er stille fordi han gladelig jobber seg gjennom den lista slik at mest mulig skal være på stell for oss hjemme når han drar.

Så jobber vi oss gjennom gjøremål på hytta. Han stille og effektiv, jeg stresset og litt sur for at det er så mye å gjøre. Det er nok mest jeg som blir stresset av at det er "dårlig stemning". For når jeg etterhvert tar det opp så har jo ikke han merket at det har vært dårlig stemning i det hele tatt. Det som gjerne skjer er at jeg synes tiden begynner å renne ut. Vi har hatt det så fint og nå er det over for denne gang. Tilbake til å se hverandre bare i helgene. 

Så vil jeg ha gjort alt som skal gjøres samtidig som jeg vil at vi skal få litt tid sammen på kvelden. Også vil jeg ikke bruke tiden vi har på å snakke om at det er dårlig stemning. Ihvertfall ikke! Så når jeg omsider sier noe om det, så er han intetanende. Det var visst ikke gnisninger denne dagen likevel, det var i mitt hode det. Han ville bare akkurat det samme som meg. Jobbe seg gjennom lista slik at vi kunne ta litt kveld sammen, ingen sure miner fra han.

Men vi har to ulike uttrykk når vi jobber oss gjennom gjøremål. Han blir stille og tar fatt på det han ser som må gjøres, mens jeg vil snakke, planlegge og kommunisere hele veien. Som regel så går jo det bra. Men jeg skal ikke skrive her om de gangene vi kommuniserer godt. Jeg skal dele om de gangene vi ikke gjør det. For det er da skoen trykker på oss som par. Når jeg nå har blitt vandt med at han reiser hver mandagsmorgen så er det ikke så stort avreise-trykk på oss som par hver søndag.

Jeg kjenner at det letter litt i forhold til hvordan det er når han skal reise på lengre øvelse for eksempel. Men denne gangen så var det liksom slutten på en fin periode sammen, og neste gang vi får mange uker sammen i strekk igjen blir jo ikke før til sommeren. Så det ga meg en ekstra stress-følelse i går, kombinert med at jeg ble litt trist av det. Savnet han liksom selv om han var hjemme, da kan det bli kræsj når han kobler litt "av" for å være effektiv. Jeg vil jo ha han "på" hele tiden.

Én ting som jeg har lært, er at man må unngå å legge ekstra press på dagen før han skal reise. Uansett hvor han skal eller hvor lenge han skal være borte. Prøv å minimere forventningene til den siste dagen. Prøv å gjør det man trenger å gjøre sammen noen dager før avreisedagen. Den siste dagen blir fylt med forberedelser nesten uansett hvordan man vrir og vender på det. Den kan også fort bli fylt med at offiseren sitt hode er på vei bort fra hjemmet og tilbake på jobb. 

Så ikke spar helgens familiefrokost til søndagsmorgenen. Eller helgens skitur til søndagsformiddag. Heller ikke spar filmen dere ville se sammen til søndagskvelden. Og ikke vent med å ligge sammen til kvelden før han skal dra. Gjør alt dere trenger å gjøre sammen i dagene før han reiser. Så er det bonus om det blir en ekstra skitur eller ett ekstra ligg på tampen før avreise. Hvis man dytter forventningen om noe ekstra over til dagen før han drar, så øker man presset på en dag som allerede er presset. Uansett om han skal være borte én uke eller tre måneder - gjør unna kosen i dagene før avreise, så kanskje man kjenner litt mindre på det dersom det blir lite tid til kos dagen før han drar.