Hver eneste dag. Noen dager mer redd enn andre. Ikke nødvendigvis redd for at Norge skal bli invadert dette året. Eller neste. Men hva med om fire år? seks år? ti år? Hvem hadde sett for seg en fullskala krig i Europa for fire år siden?

I går viste "Nytt på Nytt" en parodi på værmeldingen som predikerte hvordan krigen i verden ville utarte seg fremover. Resten av programmet fikk jeg knapt med meg. Det minnet meg på at det er en stund siden jeg har gjort innkjøp til beredskapslageret vårt så da ble det til at jeg heller googlet ting vi trenger til det. 

Så i dag på bytur så rasket jeg med litt greier som skal i det lageret. En ekstra lommelykt som går på batterier, ekstra batterier til lommelykta fordi jeg ikke husket hva som er av batterier i lageret vårt, 10 snickers, bokser med leverpostei og noen enkle hygieneprodukter. Det er veldig greit å kjøpe med seg litt og litt når man er ute å handler. I dag måtte jeg på Clas Ohlson for å kjøpe noe annet så da var det veldig lett å plukke med seg litt til beredskapen i samme slengen. 

Vi har størstedelen av lageret vårt på en plass som jeg og Nora kan dra til dersom noe skulle skje. Men jeg har dårlig samvittighet for det lageret som er planlagt å være hjemme for det har jeg ikke ordnet ferdig enda. Der hvor størstedelen av lageret er kan vi ha ganske mye. Varmekilder, mye mat, lyskilder... ja, det er et lager som er tiltenkt at det ikke skal flyttes på. Men lageret som skal være hjemme (som jeg har vært dårlig på å ferdigstille) er lettere å frakte med seg. Vi tuller litt med at jeg har vel et lass med fylte toalettmapper med kosmetikk, nuppefjerner og mye annet unødvendig som jeg trenger i en krise. 

For noen så høres dette kanskje hysterisk ut. Men jeg har mange venninner som er mødre og som bekymrer seg for krig. Det er helt riktig å gjøre det. Vi skal bekymre oss litt for krig. Både i det daglige når vi tar et valg om å handle inn litt til beredskapslageret eller ikke, når vi går til valglokalet for å stemme og når vi scroller forbi den kjedelige artikkelen om krig som pågår fordi vi vil lese oppløftende kjendisnytt. Vi må være litt bekymret for krig. Forhåpentligvis så vil vi aldri oppleve det, men beredskapslager er ikke noe vi skal ha bare i tilfelle Norge bli invadert. Vi skal ha beredskapslager hjemme i tilfelle det skjer noe med infrastrukturen vår. Med strøm, internett og fremkommelighet for eksempel. Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap er jo veldig tydelige på at vi alle er en del av Norges beredskap. 

Jeg husker hvor skremt jeg kunne være den første tiden vi bodde på Elverum. Jeg følte at vi var så lite beskyttet av omgivelsene. Både i Bardufoss og på Rena så var vi så innkapslet i forsvars-boblen og tryggheten som den boblen gir. Den boblen sprakk på et vis når vi flyttet til Elverum. Når Nora startet i barnehagen på Elverum så tok jeg tiden på hvor lang tid jeg brukte på å kjøre hjemmefra og til barnehagen slik at jeg skulle vite det ved en krise. En annen gang ringte jeg barnehagen for å høre hvor bomberommet var lokalisert. Det viste seg at det er ikke bomberom til barna her. Og ut i fra pedagogen sin reaksjon på spørsmålet så var det ikke et vanlig spørsmål å stille heller. 

Det kjennes ut som om bekymringen om krig har vært der daglig bestandig. Men jeg tror kanskje bekymringen kom snikende på den første tiden i Bardufoss. Etterhvert ble bekymringen så vanlig at nå er tanken om krig en helt vanlig tanke som er med i hverdagen. Vi har jo alle påminnelsene i hjemmet vårt hele tiden. Det kan være alt fra å vaske en uniform eller til å snakke om hvordan mannen min har hatt det på jobb. Det har blitt så vanlig å tenke på at jeg klarer ikke å huske lengre om jeg hadde det likt for ti år siden eller ikke. 

Men jeg tror jo at tanken om krig har sneket seg mer og mer inn under huden på oss alle de siste årene. Ikke bare tanken, men frykten og. Vi ser jo krig hver dag, alle sammen. Vi kan bare ikke kjenne den. Når jeg blir bekymret for krig og jeg spør mannen min om alle bekymringene mine så skulle jeg nesten ønske alle kunne høre svarene han gir som både er skremmende og betryggende på samme tid. Jeg orker ikke å skrive noe av det nå. Jeg kan uansett ikke gjengi det uten å skrive side opp og ned. Men jeg henter ut av det at jeg trenger ikke bekymre for at vi skal bli invadert slik som ting er nå, men at vi uansett må ta beredskapen på alvor.