Homecoming

De sier at det bare kan gå oppover etter en nedtur, og det kan være en oppløftende tanke og trøst i utfordrende perioder. Det kan også være et tankesett man bruker aktivt for å skape seg en bedre situasjon enn den man er i. Det er nok ikke ukjent for partnere av militære at tankesettet kan være nøkkelen for å overkomme en tilværelse som ofte kan gå mer på bekostning av oss enn den gjør oss godt. Det har vært noen trivielle oppturer i det siste som for eksempel at mannen min endelig har fått tilgang til fjernklient og kan ha hjemmekontor en fredag i ny og ne fremover. Vi sivile har jo fått kjent på godene med hjemmekontor i omlag fem år nå, men det er ganske nylig at militære har fått begynne å kjenne smaken av en mer fleksibel arbeidshverdag. Jeg håper at tiltaket med fjernklienter virker slik som ønsket og at det avlaster forsvarsfamiliene litt.

Noen ganger så glemmer jeg bort hvor heldige vi er. Det er noe med at valget om denne tilværelsen ikke alltid er enkelt. Men at det er et valg gjør oss privilegerte. Selv om jeg innimellom tenker at vi helt unødvendig har valgt pesten. Bemerkninger om at det er et valg kan innimellom svi litt, særlig hvis de kommer i perioder hvor tilværelsen byr på utfordringer. Det burde egentlig ikke svi, for jeg synes vi forsvarsfamilier skal være stolte over valget vårt. Det er sjelden det er en takknemlig tilværelse, men vi gjør det vi må.

I studien til NKVTS (2023) om veteranfamilier står det om barn av veteraner som forteller at de er redde for at andre barn skal kommentere eller spørre hvorfor forelderen deres har valgt å reise fra familien for å dra til krigsområder. Det fremstår for meg som om det er en frykt som flere av barna i studien har, og at det er tanker de forsøker å fortrenge. Det ene barnet beskriver etter beste evne hvordan forelderen frivillig velger å reise ut samtidig som det hører med jobben og dermed ikke er helt frivillig. Barnet forsøker å skape en forståelse av at forelderens valg om å være mye borte fra familien ikke betyr at forelderen er mindre glad i barnet og familien sin. Det er litt vondt å lese om, for det kan være vanskelig å sette seg inn i barns verden når de skal skape mening ut av tilværelsen. De står jo ikke bak de velbegrunnede valgene som vi tar på vegne av dem. De har jo ikke gjort avveiningene og samlet argumentasjonen for hvorfor det passer med utreise, pendling eller flytting akkurat nå. Det er det vi som gjør.

Heldigvis så ser det ut til at det kan være mye beskyttelse i det for barna at de er stolte over sin militære forelder. Det må vi ha med oss. Det kan ligge mye styrke i det for barna dersom vi hjelper dem med å skape mening med tilværelsen. Når barna våre blir frarøvet noe på grunn av tilværelsen, for eksempel at de ser den ene forelderen sin lite, så tror jeg vi kan kompensere litt dersom vi viser barna at vi er stolte over familiens valg om å være forsvarsfamilie. Den stoltheten kan være en del av rustningen til barna dersom de opplever noe ubehagelig fordi de har en militær forelder.

Ofte har jeg følt meg så styrt og begrenset av Forsvaret at det har kjentes helt meningsløst ut å fortsette familielivet på denne måten. Det er jo Forsvaret som er årsaken til at vi er hvor vi er og gjør det vi gjør. Nylig fikk jeg en telefon som skulle avkrefte to antagelser som jeg lenge har hatt når det gjelder forsvarstilværelsen. Den ene antagelsen er at de fleste relasjoner som jeg bygger er flyktige og midlertidige. Denne telefonen fortalte meg at noen relasjoner består selv om de er relativt ferske. Den andre antagelsen som denne telefonsamtalen avkreftet er at jeg sjeldent har noen innflytelse eller valg når det gjelder hvordan tilværelsen har blitt. Samtalen viste meg det motsatte, nettopp at jeg har mulighet til å velge det som er best for meg. Og at jeg kan påvirke mer enn jeg selv tror.

Den telefonen var en slags full circle moment. Jeg får avslutte masteren min der den startet, bare i en litt annen drakt. På et sted som jeg elsker og jeg føler en tilhørighet til. Så da blir det tilbake til et sted som er grønnkledd av både skog og Forsvaret. Det kjennes ut som en slags homecoming for meg. Så nært en homecoming som jeg kan komme uten å reise langt nord i alle fall. Det kjennes litt "hjemme" ut å ha tatt det valget. Samtidig så blir det synlig for meg at det er strukturene til Forsvaret som preger mulighetene for oss som velger å bosette oss strategisk i forhold til Forsvaret. Altså selv om vi får mulighet til å velge selv, så er det fortsatt Forsvaret som setter premissene for mulighetene rundt oss.

Flere av mine medsøstre og meg selv får ofte kjenne på dette. At livssituasjonen vår er avhengig av strukturene rundt oss. Selv om hver familiesituasjon er unik, har vi også mye til felles. Følelser om tilværelsen for eksempel. Følelser som ambivalens og tvil, frustrasjon og til og med sinne til tider. Men også glede, stolthet og mestring. Det er følelser som tilværelsen kan vekke både på godt og vondt, og det er ikke uvanlig at det er direkte knyttet til yrket til vår militære halvdel. Forsvaret danner ikke bare ytre, kontekstuelle strukturer rundt oss. Forsvaret er også inngripende når det kommer til våre indre, emosjonelle strukturer.

Det er jo på mange måter positivt. En jobb skal vekke engasjement gjennom følelser, og jeg tror det kan være styrkende for partnere og også for barna å være til en viss grad emosjonelt investert i yrket til den militære. Når vi planlegger fremtiden basert på noen militære karriere så kan planene vi legger for oss selv være skjøre. Dersom noen blåser på korthuset vi bygger opp så må vi kanskje starte helt på nytt igjen med å bygge opp rundt oss selv og barna. Heldigvis er vi omringet av både store og små strukturer som ivaretar oss. Den store strukturen Forsvaret som jobber for at det skal bli lettere for sine ansatte å kombinere jobb og familieliv noe flere av oss allerede begynner å merke. Og de små strukturene som består av verdifulle vennskap og nettverk som vi bygger underveis selv om de kan kjennes flyktige ut. Som en medsøster sa til meg her om dagen: Jeg blir så glad når alt ordner seg for oss.