"Hvis det ikke er meg, så må det være noen andre"

En av årsakene til at jeg har bestemt meg for å begynne å skrive om tilværelsen vår, er fordi jeg nå er innom den berømte veggen en snartur. Eller, den er innom meg en tur for å si i fra om at jeg både har lov til å gire ned og at jeg innimellom burde det. Den er en forbipasserende som stopper for å småprate før den har tenkt å gå videre. I mellomtiden har jeg fått gode råd om å gjøre noe som jeg har glede av, noe som oppleves terapeutisk for meg og noe som får meg til å se framover. Da ble det naturlig å bruke litt tid på skrive ned tankene mine. Det ble til at jeg opprettet denne bloggen, som jeg i skrivende stund ikke har publisert enda. 

For mens den veggen står og holder meg litt igjen, så har jeg bestemt meg for at jeg skal ikke bruke tiden den er her på til å mate negative tanker som "da var det min tur", "da mestrer jeg ikke tilværelsen så godt som jeg trodde" og så videre. Jeg skal bruke veggen til å utvikle meg, og til å trå enda litt lengre ut av komfortsonen. Og det å publisere dette, er et steg på veien. 

Mens veggen var på vei i min retning, men før den traff, så begynte jeg å bli veldig sliten. På morgenen eller kvelden når jeg står på badet, så er jeg ofte på mitt mest "ferdige". Trøtt etter for lite søvn på natta eller dradd etter en lang dag i hamsterhjulet. Jeg vet at tilværelsen vår går ut over mange andre. Det går ut over min arbeidsgiver (som er helt fantastisk på alle måter, det må jeg si), det går ut over alt vi har av familie, det går ut over systemer rundt Nora som for eksempel skolen, fritidsaktiviteter og vår deltagelse på dugnader og slikt. Jeg går med veldig mye dårlig samvittighet for de bortprioriteringene jeg gjør.  

Sier jeg ja til det ene så må jeg si nei til det andre. Jeg er klar over at det ikke bare gjelder meg. De fleste foreldre kjenner nok på presset om alt av deltagelser og diverse som forventes av oss. For det er jo veldig høye forventninger. Når man er bare én person til å holde hjulene i gang i hjemmet, da klarer man ikke yte 100% på alle arenaer. Noen ganger så må man senke lista så lavt at man føler man senker seg selv med den. 

Og når jeg da står der og vet at i dag må du legge lista lavt, bare kom deg gjennom slik at alt blir ivaretatt, da tenker jeg også "hvis det ikke er meg så er det noen andre". Med det mener jeg at alle stillinger i Forsvaret må helst være besatt. Det er ingen av oss som vil at det skal gå mange tomme årsverk i Forsvaret. Vi ønsker jo et fullt operativt Forsvar. Og for å ha det, så må det være noen som oss. Som oss forsvarsfamilier. 

Det vil alltid være pendlerfamilier, samboere og barn som er mye alene, som ikke bor i nærheten av familien sin, en pappa eller en mamma som tjener i utlandet, noen som flytter mye, som møter veggen og som må innrette hele livet sitt etter Forsvaret. Vi gjør det. Jeg overdriver ikke. Det er et tankesett og et levesett. Hvis ikke min arbeidsgiver belastes med det som hører med å ha besatt akkurat den ene stillingen som min mann er i, så er det mest sannsynligvis en annen arbeidsgiver som blir belastet med det.  Og det er et prinsipp som teoretisk kan gjelde for absolutt alle stillinger i Forsvaret. Hver eneste én! Et operativt Forsvar koster. Det koster mer enn de milliardene som forsvarsbudsjettet består av. Det koster en innsats fra meg, deg og egentlig alle til lands. 

Jeg skriver ikke dette for å frita meg selv fra å delta på andre områder i samfunnet. For jeg vet at det er krevende for alle foreldre i dagens samfunn å hoppe etter den lista som henger så sabla høyt. Men igjen så vil jeg være en stemme for oss forsvarsfamilier. Vi er på dugnad. Den som er ansatt i Forsvaret får lønn for det og har det som sitt hovedvirke. Partnere og hjemmehelter er på dugnad. En dugnad for landet. Vi gjør det for Forsvaret, og vi innretter hele livet vårt etter det.