Hvor åpen har jeg tenkt å være her?
Det er et godt spørsmål, som jeg nylig fikk av en kollega av Eirik. Eller, vi fikk det vel begge to. Hvor åpen har jeg tenkt å være her? og hvor åpen er det greit for Eirik at jeg er på denne bloggen? Har jeg tenkt å dele utfordringer i forholdet med dere som leser? Jeg kan jo dele svaret mitt her med dere. For jeg ser jo at det faktisk har blitt noen lesere her, og jeg setter stor pris på det. På alle dere som er innom å kikker på det jeg skriver. Etterhvert nå så har jeg også fått noen signaler om at folk ønsker å lese litt om hvordan samlivet vårt er. Hvilke utfordringer vi kan ha som følge av tilværelsen og hvordan samlivet påvirkes av Forsvaret. Det forstår jeg veldig godt at folk er nysgjerrige på. Det er jo interessant å kunne utforske om man kjenner seg igjen i andres utfordringer, og om man er flere som går gjennom noe likt.
Jeg søkte selv etter kunnskap om samliv og parforhold de første årene vi var sammen. Det var veldig utfordrende å være så ung og samtidig håndtere et ferskt forhold med de begrensningene som Forsvaret gir. Utfordringene våre har utviklet seg og endret seg med årene, etterhvert som livssituasjonen vår har endret seg. Selv om jeg synes vi har et fint forhold som er mye preget av at vi er glade i hverandre, så har vi absolutt hatt nedturer på de 12 årene vi har vært sammen. Mange av nedturene har kanskje blitt forsterket av at vi alltid har måtte forholde oss til en avstand og et "tidsregnskap i minus" som NKVTS så treffende kaller det.
Så til svaret på spørsmålet. Hvor åpen har jeg tenkt å være her? Jeg har planlagt å være ganske så åpen. Ikke nødvendigvis i dag eller i morgen. Men litt her og der. Det har jeg tenkt. Det tenker jeg er nødvendig for å belyse hvordan tilværelsen som forsvarsfamilie er. For på en måte så opplever jeg at Forsvaret er en kilde til konflikter i parforholdet, siden det er så mange stressfaktorer som medfølger. Men samtidig så har jeg også erfaring med at det kan være mye beskyttelse i det å ha tilhørighet til Forsvaret og det sterke samholdet. Selv om det har hendt at tilværelsen som forsvarsfamilie nærmest har presset oss ut vårt gode skinn og på vei ut av vårt gode samliv også. Så har den samme tilværelsen ofte ført oss tilbake på riktig spor sammen.
Uansett, alt det vanskelige og alt det fine, det klarer jeg på ett eller annet å vis å plassere i sammenheng med forsvarstilværelsen. Alt som jeg har gjort av ulike jobber og studier de siste 12 årene, har ikke påvirket oss i nærheten på samme måte som det hans jobb har påvirket oss. Det har ikke hatt noen betydning for om vi kom nærmere hverandre eller ble fjernere fra hverandre. Mine jobber har aldri "tatt plass" i livet vårt på noe avgjørende vis. Og de har ikke vært noen særlig kilde til hverken mestring eller nederlag for oss som par. Men det har jobben hans i Forsvaret gjort. Den har påvirket oss hver for oss, og den har formet oss sammen. Den er en del av DNA-et i forholdet vårt. Vi kommer ikke utenom den og vi kan ikke unnvike den plassen som jobben hans tar i samlivet vårt.