Hvorfor skal jeg skrive om dette? Har det noe som helst betydning hva jeg sier?

Det har jeg tenkt en del på før jeg bestemte meg for å begynne å skrive. Og jeg avventer litt med å trykke på publiser-knappen her på Webnode. For det er jo ikke viktig, det jeg har å si. Må det da deles på internett, eller kan jeg skrive dette for meg selv for å lage det narrativet jeg har behov for i mitt eget sinn? Ja, jo.. jeg kan jo det. Bare la være å dele. Tenke at det ikke betyr noe. Men samtidig så vet jeg at jeg ikke skal skade noen med det jeg skriver. Jeg skal bare dele. Og det er frivillig om noen vil lese eller ikke. Men kanskje etterhvert som jeg får tematisert det jeg ønsker å tematisere, kan ha en liten betydning for noen?

Jeg hadde en tanke for mange år siden om å begynne å skrive om tilværelsen i Bardufoss, men av mange grunner så gjorde jeg det ikke. Jeg var ung og jeg hadde startet min egen bedrift som var tungrodd. Jeg hadde egentlig mer enn nok med det. Når jeg ser tilbake på det så er jeg glad for at jeg ikke delte noe den gang. Jeg var veldig naiv, og den tilværelsen og tilhørigheten til Forsvaret var noe annet den gang enn den er i dag. Bardufoss var for meg i tjueårene en stor lekeplass. Det var et fristed hvor ingen visste mer om meg enn hvem jeg var der og da. Det var fest og moro, elleville helger og en perfekt plass å ta overgangen fra ung voksen til hakket mer moden. Hadde jeg skrevet noe den gang så hadde jeg ikke kunne reflektert over Forsvaret og betydningen av det vi gjør på en god måte, slik som jeg håper å kunne gjøre i dag. Uansett, om denne bloggen forblir et utløp for mitt narrativ eller om noen kan finne glede av den, det spiller ingen rolle for meg i dag. Men engasjementet mitt for det vi gjør, er så stort at jeg klarer ikke brenne inne med det lengre.

I tillegg så er jeg glad i å skrive. Jeg har alltid fått utløp ved å skrive. Om det er innlegg på Facebook som jeg selv synes er morsomme, akademiske tekster i forbindelse med studiet mitt eller følelser jeg skribler ned i notater-appen på telefonen min, så har jeg alltid fått utløp ved å skrive ned det som surrer i hodet. Også kommer jeg fra en familie som skriver. Pappaen min har utgitt to bøker og bruker all sin ledige tid på å skrive sinte Facebook-innlegg om sykehusdebatten på Mo, mammaen min er med i Skriveakademiet og har publisert tekster i deres juleantologi. Onkelen min som jeg savner og tenker på var professor i psykologi og faktisk på Stanford University sin liste over mest krediterte forskere innen sitt fagfelt. Jeg kommer til å skrive et innlegg om han etterhvert, for han var en viktig mann for det militære faget kort fortalt som Orlogskaptein i Sjøforsvaret og en av grunnleggerne av faget Operativ psykologi.

Så det betyr noe for meg å få skrive. Og det viktigste er verdien det har for meg å ha muligheten til å skrive ned narrativet om livet på sidelinjen av Forsvaret. Kanskje klarer jeg etterhvert å få fram hvorfor vi har valgt denne måten å leve familielivet på når det virker som vi sliter oss ut og det på en så egoistisk måte går ut over de som er ekte hjemmehelter: barna som vokser opp i forsvarsfamilier.