Du innretter ikke hele livet ditt etter Forsvaret, vel? 

Jo, jeg vil faktisk si det. De betydningsfulle rammene i livet mitt, er satt etter hva som er forenlig med hans jobb i Forsvaret. Det tror jeg faktisk de aller, aller fleste som er sammen med en offiser kan skrive under på. Her er noen eksempler på valg vi har tatt for at det skal passe med jobben hans. Bosted, antall barn, min utdanning (Måtte gå for et veldig dyrt nettstudie. Prøvde å studere i Harstad en periode men det fungerte litt dårlig med to timers reisevei til et fulltidsstudie), å være langt unna familie, å ikke kunne planlegge livet mer enn to år fram i tid. 

Når jeg flyttet til Bardufoss så ante jeg ikke hva jeg begikk meg ut på. Jeg visste at han hadde noen pliktår etter Krigsskolen som han måtte fullføre og at det ene eller det andre kanskje lå i kortene. Hans neste karrieremål var å bli kompanisjef og han ville helst ikke gi seg før det var oppnådd. Det var da greit det. Jeg flyttet etter og forsøkte å skape meg min egen arbeidsplass på Finnsnes. Ja, for det er ikke riktig så enkelt å finne en jobb i selve Bardufoss. Så siden jeg flyttet etter Forsvaret så har jeg alltid hatt mellom 45-60 minutter å reise én vei for å komme på jobb. Da er rushtrafikken i Hamar riktig nok inkludert. 

Jeg visste ikke hva jeg hadde i vente den gang. Men i dag ser jeg det. Alle valg vi tar, handler om hvordan det skal gå opp med Forsvaret. Når vi flyttet til Rena, så hadde vi to valg. Enten et halvår i USA på Captains Career Course, eller flytte til Rena. Når jeg ser tilbake så skulle jeg kanskje ønske at vi tok det halvåret i USA, men det var jeg som sa Rena. Jeg var så klar for å komme meg videre fra Bardufoss. Jeg var så lei av kulda og den eviglange vinteren. Jeg var skikkelig brakkesyk. Selv om jeg var lei på slutten, så hadde vi noen helt fantastiske år der. Med masse gode vennskap og gøy som skjedde. 

Men nå er det 12 år siden jeg flyttet fra hjemstedet mitt og familien min for å være sammen med offiseren min. Og jeg innser mer og mer at vi fasiliterer for et liv med Forsvaret. Som regel så sitter offiseren i en karrierestilling i to år. Det betyr at vi vet ikke mer enn to år fram i tid hvor Eirik skal jobbe. For å få kontroll på denne situasjonen så tok jeg et valg når vi flyttet til Elverum i 2018. Jeg sa at her skal jeg og Nora bo, men du kan få flytte dit du må. Vi har base her. På den tiden jobbet han på Rena, og Elverum var et naturlig valg med tanke på muligheter for meg og jobb. Men vi visste noen ting om tida framover. Vi visste at utenlandstjeneste nærmet seg siden det straks var ti år siden han var i Afghanistan. Vi visste at han på et tidspunkt skulle gå Stabsskolen i Oslo (masterutdanningen), og vi visste at det kunne bli aktuelt for han å måtte jobbe i Bardufoss igjen. Elverum ble et naturlig valg. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg å bodd på Hamar, men det blir for langt unna Rena-leir i de periodene det er aktuelt å jobbe der. 

Samtidig som det var veldig godt å lande i valget om at datteren vår skal få vokse opp på ett sted selv om vi er forsvarsfamilie, så er det også et valg som betyr at vi ikke får ha et vanlig ekteskap hvor vi kan "bo sammen". Og vi vet heller ikke om planen om Elverum kommer til å holde i lengden. Det må vi bare se på underveis. For vi vet at Elverum ikke kommer til å være like beleilig i alle årene som kommer. Både jeg og familien min kunne nok ønske at vi flyttet nærmere Mo, men det lar seg ikke gjøre for han å pendle mellom Mo og stedene Forsvaret er plassert på. Bodø har også vært aktuelt, der er både Forsvaret og stor flyplass. Men jeg vegrer meg litt for å tenke tanken om Bodø. Jeg vil ikke flytte på nytt igjen til en helt ny plass hvor jeg må starte på nytt. Det er vanskelig å skulle finne sin plass på et sted hvor man ikke allerede har en naturlig "plass". Akkurat nå så føler jeg at vi har gjort nok av det. 

Dilemmaet om hvor man skal bo gjelder for alle forsvarsfamilier. Noen velger å flytte hele familien samlet når offiseren bytter stilling og arbeidssted. Noen velger å bo fra hverandre når det trengs. Noen velger å flytte etter når det passer og bo fra hverandre i perioder. Noen har lett for å knytte nye nettverk og for andre er det vanskelig. Noen har familien passe nært og andre har dem langt unna. Noen velger å bli værende i Forsvaret og andre velger å slutte. Valgene er oftest høyst personlig betinget, og det er ingen valg som er riktig eller galt. Hver familie må forsøke å løse situasjonen til sitt eget beste. Men for mange så er det tøft å velge bort nærhet til egen familie, eller det å få bo sammen med sin partner, eller for offiseren som ikke får dele hverdagen med barna sine. Å leve som forsvarsfamilie påvirker små valg i hverdagen vår, og det legger føringer for hvordan hele livet skal leves.