"Jeg vil ikke føle"

Det sa jeg. For en liten stund tilbake ble bedriftshelsetjenesten til jobben koblet på da jeg møtte veggen. Det første jeg sa var "bare gjør greia deres, men ikke få meg til å føle. Ikke få meg til å kjenne på det". Naturligvis lurte hun på hva som lå bak, hva mente jeg med det?

Hvis jeg skal føle, så er jeg redd for at min forsvarsmur blir brutt ned. Det går ikke. Jeg skal ta vare på meg selv og et barn. Nesten hver dag alene. Og muren for å klare det har jeg bygd opp sten for sten. Den er bygd opp av å ikke kjenne på det. Den er bygd opp for å akseptere at mitt og datteren vår sitt liv blir på sidelinjen av Forsvaret så lenge som det er nødvendig. 

Jeg vet at det er dramatisk sagt. Kanskje er det fordi jeg er dramatisk. Og kanskje er det derfor, fordi jeg føler så sterkt, at jeg ikke kan pirke på den muren. For min mur kan ikke rase. Men nok en gang... så tror jeg at jeg ikke er alene om å ha det slik. Det er derfor jeg velger å skrive åpent om det. Jeg tror vi er mange forsvarsfruer som har det slik. Forsvarsfruer før meg har kjent på det. De som står midt i det nå, kjenner på det. Og de som kommer etter, vil kjenne det. Vi kan ikke begynne å føle på det. Da kan det hende at vi ikke greier å stå i det. 

Skal vi snakke om alt som vi kan begynne å føle på? alle kommentarer, stikk, fordommer, på alt som ikke blir forstått og på alt som noen ikke vil forstå? Skal vi begynne å føle på ensomheten? Eller hvor avhengige vi er i en tilværelse hvor vi må være totalt uavhengige av andre? Skal vi begynne å føle på at vi mangler tilhørighet til der vi er og der vi har tilhørt før? I et annet liv før Forsvaret? Nei, jeg tror det er best at vi stenger det inne. Slik at vi klarer å holde det gående. 

Eller skal vi begynne å føle på hva krig er? på virkeligheten bak yrket til partneren vår? det holder vel at vi forstår og ivaretar det praktiske som er nødvendig for at han skal få gjøre jobben sin.. eller? Jeg tror det. Det er best at vi ikke føler på det. Jeg vil ikke føle. Slettes ikke føle. Hvis følelsene kommer snikende, så gjør jeg alt for å holde de borte. Trø den ned i magen slik at den kan ligge der med alle stikkene, fordommene, provokasjonene og sårheten. 

Også er det den uendelige utilstrekkeligheten. Skal vi føle litt på den? vi som skal fasilitere så godt vi kan for at offiseren kan dra på alle øvelser, jobbe til sene kveldstimer og jobbe fra hvorhen i landet eller Tyskland eller hvor det måtte være uten å tenke på om hus og barn blir ivaretatt. I mellomtiden skal vi ivareta alt fra barneoppdragelse til kontakt med familie og oss selv. Mye av tiden så har vi ikke sjans å strekke til. Skal vi føle på det? Eller skal vi overdøve det med fraser som "null stress, sånn er det"? Vi velger såklart det siste. Vi kan ikke begynne å kjenne på dette. Det gjør jo vondt å kjenne på det. 

Noe jeg tror kan være vanskelig til og med for de militære halvdelene våre å forstå når det gjelder tilværelsen vår, er at vi står med størstedelen av oss utenfor Forsvaret. Med det mener jeg størstedelen av oss som menneske. Hjerne, kropp, følelser, rasjonalitet og ansvar - der er ikke vi plassert innenfor forsvarsboblen. Den største delen av oss er først og fremst sivil på alle mulige måter. 

Vi har ikke kollegaer og nettverk som umiddelbart av seg selv forstår hva en øvelse innebærer for privatlivet. Eller som har et forhold til de ulike måtene Forsvaret er inngripende i familielivet på. I det daglige så er ikke vi omringet av masse folk som er i samme situasjon og som forstår akkurat hvordan vi blir påvirket. Det er en forskjell. Vi mangler tilhørighet til noe som er en så stor og inngripende del av livet vårt. Samtidig så må vi være små ambassadører for forsvarslivet ut mot den sivile verden. Rett og slett fordi det er vi som i størst grad trenger å bli forstått blant de sivile... det er der vi hører til. 

Så vi har ingen beskyttelse i noe fellesskap eller boble slik som den som er militær i parforholdet har. Vi står i det veldig alene, veldig prisgitt det vi klarer å samle sammen av sosial støtte og forståelse fra omverdenen selv. Samtidig som vi mangler beskyttelsen som et fellesskap gir, så blir vi veldig belastet av tilværelsen, både emosjonelt og praktisk. Det er ikke bare å "føle litt på det" og forvente at vi skal klare å stenge av når det trengs fra oss, vi må være gode på å stenge av siden vi er så mye alene. Dersom vi begynner å føle så kan det hende det faller noen stener fra vårt forsvar og hva skjer hvis vi er alene da..?