Vi kan ikke si nei så mange ganger...

Det vet jo du. Du er kanskje sammen med en offiser eller er offiser selv. Så da vet du jo det, at offiseren ikke kan si nei mange ganger til stillinger, dersom hen ønsker en karriere i Forsvaret. Dette handler blant annet om at offiseren må vise villighet til å bidra til å oppfylle Forsvarets behov. Også til tross for at stillingen utfordrer familielivet. Dette må vi ofte forklare for andre rundt oss, og det tror jeg ikke vi er alene om. Offiseren bytter stilling ca hvert andre år og det åpner gjerne opp for at flere i familien har spørsmål til hva som skjer.

Det er sikkert kjent for dere også? Spørsmål som "Hvorfor må han jobbe der nå?", "hvorfor kan han ikke bare si nei til den stillingen?" "Åja, søkte han seg dit??", "Kan han ikke jobbe på Drevjamoen?", "Blir han i denne stillingen en stund nå?", "Hva skal han gjøre etterpå?", "Hvorfor sier han ja til det?", "Vil han det selv?!?", "Hva med deg da?", "Hvorfor sier ikke du nei til det?". Selv om man kan bli lei av spørsmålene, så er det utvilsomt betimelig at øvrig familie stiller spørsmål. Uforutsigbarheten påvirker jo dem og. Kanskje er det mor eller svigermor, far eller svigerfar som savner nærhet til de voksne barna i familien som har flyttet etter Forsvaret.

Selv om man setter pris på at familie spør og bryr seg, så kan det også kjennes ut som om at man må "stå til ansvar" innimellom. Noen ganger så virker det som om jeg må forklare for noen annet hvert år at offiseren sjeldent kan sitte i stillingene sine lengre enn ett par år. Offiseren skal videre og det må gjøres plass til offiserene som kommer etter. Det er ikke mulig å svare her på alle spørsmålene som kan oppstå. Men jeg kan gi et litt "overordnet" svar til dere som lurer på hvorfor dattera eller sønnen din sier ja til stillinger som innebærer at én i, eller hele familien må flytte, eller hvorfor familien bor på en gudsforlatt plass i Indre-Troms.

Det handler ikke om at Forsvaret er en iskald arbeidsgiver som tupper folka sine ut hvis familien ikke klarer å henge med. Men det ligger en forventning der om at man bidrar til å dekke Forsvarets behov. Veldig forenklet så kan man nesten se på Forsvaret som en puttekasse for barn, med like mange puttehull i som det er årsverk i organisasjonen. Hvert hull har sin egen form som består av komponenter som våpengren, grad, erfaring, utdanning og mer. Hvert hull skal helst fylles, og offiseren du kjenner skal puttes i ett av de hullene. Hos oss har det store spørsmålet tidligere vært hvorfor han ikke kan jobbe i Heimevernet på Drevjamoen. Forenklet forklart så kan han jobbe der. Men med den bakgrunnen og erfaringen han er gitt, så ville det ha vært dårlig utnyttelse av kompetansen, og det bidrar i liten grad til å dekke Forsvarets behov. Ergo, formen passer ikke i puttekassa. 

Det er jo ikke så rart at det kan være forvirrende. Det ene året kan familien få beskjed om at et sted ikke er aktuelt som arbeidssted. Fire år senere så ble det plutselig aktuelt likevel. Dette kan handle om at offiseren har tilegnet seg ny kompetanse underveis som gjør at han endrer formen som forteller hvor han passer inn. Noen ganger passer formen i puttekassa samtidig som den passer med familielivet, neste gang så passer det kanskje ikke. Noen ganger når jeg må svare på spørsmål om dette, så blir jeg litt svar skyldig. Det er fordi jeg ikke alltid vet begrunnelsene som ligger bak hvilken stilling han skal i eller andre avgjørelser. Men det jeg vet er at vi kan ikke si nei mange ganger. 

Jeg synes det er veldig fint og viktig at den øvrige familien til forsvarsfamilier bryr seg, spør, lytter og snakker med sine om tilværelsen som forsvarsfamilie. Men jeg håper også at dere som lurer på og stiller spørsmålene, ikke utfordrer temaet når familien står i omstillingsprosesser som innebærer å endre livssituasjonen sin. Ikke snakk om det som et "lite gjennomtenkt valg" fra forsvarsfamilien sin side fordi barna er så små og eldste skal jo begynne på skolen til høsten. Det er ikke alltid det er rom for slike hensyn når det er overgang til ny stilling. 

Det er heller ikke alltid vi kan ha så mye innflytelse på hvor neste stilling blir, eller at vi vet hva neste stilling blir. Vi har tillit til at Forsvaret ivaretar våre ønsker og behov så godt som det lar seg gjøre. Det er ikke alltid vi kan svare tilfredstillende på spørsmål om fremtiden. Stort sett så vet vi ikke selv. Og det er ikke slik at vi har 100% råderett over hvor og hvordan vi skal bo. Som regel (såklart ingen uten unntak) så må offiseren bytte jobb etter en to-tre år. Det er ikke vi som bestemmer det. Eller jager etter det for den saks skyld. 

Veldig ofte så vet vi rett og slett bare ikke hva som kommer. Det vi vet er at vi kan ikke "bare si nei" dersom det ikke passer. Og mest sannsynlig så vil ikke du, du som er en del av sivilbefolkningen som skal forsvares, at vi skal takke nei dersom en offiser kan dekke Forsvarets behov.