Leke krig

Da har jeg plassert meg selv fremfor tastaturet igjen etter en lengre periode hvor jeg har har hatt nedetid med et eller annet covid lignende virus som har satt meg helt ut av spill i mange uker. Jeg har hatt mer enn nok med å forsøke å være på jobb og ta vare på meg selv. Jeg har byttet ut smak- og luktesans med hjernetåke og det er et dårlig utgangspunkt for å skrive. Jeg måtte få mannen til å haste hjem til Elverum fra øvelse i Bardufoss fordi jeg ikke var i stand til å ta vare på både meg selv og datteren vår. Det kjennes jo ikke bra ut å få han hjem fra øvelse, men samtidig så synes jeg det er utrolig godt og trygt at Forsvaret er en slik arbeidsplass som gjør det mulig for de ansatte å prioritere familien når det er nødvendig, uten at vi blir neddynget i dårlig samvittighet. Det er en del av transaksjonene mellom organisasjonen og forsvarsfamiliene og de er nødvendige for at vi skal lykkes som forsvarsfamilier og kan fortsette prosjektet. Utøvende ledelse i Forsvaret kan ha en direkte innflytelse på vår evne til å gi omsorg og ivareta forsvarsbarna. Det er ikke nødvendigvis organisasjonen, men i større grad den enkelte leder som har innflytelse på oppvekstsvilkårene til forsvarsbarna.

Siden jeg skrev her sist så har det jo skjedd hårreisende mye i verdenen. Sikkerheten i Europa er truet som følge av politikken til den nye presidenten i USA og alvoret dersom Ukraina ikke kommer seirende ut av krigen begynner å bli mer tydelig for oss alle. En oppslutning blant sivilbefolkningen og politikere rundt støtte til Ukraina er viktigere enn noensinne. Hva hadde vi gjort selv og forventet av naboland og allierte dersom Russland kom i neste uke og annekterte en bit av Finnmark? Hadde vi latt beboerne der bli en del av Russland og samtidig satt en ny presedens som tilsa at landegrenser er uten betydning? På den ene siden så kjennes det så utrolig meningsløst ut å skulle messe om forsvarsfamilier nå. Sikkerhet, en mulig svekkelse av alliansen med USA, styrking av båndet mellom USA og Russland og en krig i Europa som potensielt kan ramme flere europeiske land i nær fremtid er selvfølgelig riktig plassering av alles øyne og det er det vi skal være opptatt av. På den andre siden så bidrar jo alt dette med å understreke viktigheten av forsvarsfamiliene - både de ofrene vi gjør og de potensielle ofrene vi må forberede oss på. 

Det er ikke ukjent for både forsvarsansatte og sivile partnere som blir tilfeldig plukket ut av skeptikerne til å måtte svelge alt vi tenker når vi hører noen ytre frasen "nå leker Forsvaret krig igjen" når det er øvelse, eller at innsatsen som skjer i fredstid generelt blir utsatt for invaliderende ytringer. Til og med i masteroppgaven min har jeg en sivil informant som forteller om hvor vanlige slike ytringer har vært, og at de har endret seg etter krigen i Ukraina. Informanten forteller at det virker som om alvoret rundt Forsvarets virke har synket mer inn blant mennesker hun omgås og at det merkes gjennom fraværet av slike banale kommentarer rettet mot aktiviteten til Forsvaret. Jeg har jo merket det selv også, folks nysgjerrighet rundt Forsvaret øker og det virker å være en større villighet til å lytte til hva som faktisk foregår enn å kommentere det man tror man vet er riktig. Jeg kan ikke påstå noe rundt hvorvidt slike kommentarer er ødeleggende for moralen. Jeg tror at de forsvarsansattes kunnskap om jobben de gjør bidrar til resiliens i møte med invalidering og at det at de er omringet av miljøet kan være en beskyttende faktor som gjør det lettere å "bounce off" fra slike kommentarer. Samtidig så sier det noe om hvor avkoblet vi kan være ideen om krig og invasjon. Og endringen i diskurs som vi forsvarsfamilier merker sier noe om at vi ikke er alene om å kjenne på krigen som er farlig nær. 

Den internasjonale krigspolitikken har de siste ukene vært så turbulent at det er vanskelig å navigere i tematikken når jeg helst ønsker å holde meg til temaet samliv i Forsvaret. Jeg tenker jo at samliv fortsatt er relevant. Jo mer usikkerhet som oppstår rundt europeisk sikkerhet og jo større trusselen om ytterligere krigføring i Europa blir, desto vanskeligere blir det å forsvare at vi fortsetter å være en forsvarsfamilie. Rasjonale for å be mannen finne seg en annen jobb styrkes. Jeg klarer ikke å forstå hvordan Forsvaret som har hatt en systematisk nedbygging av familieivaretagende tiltak som eksempelvis antall familiekoordinatorer skal klare å hente seg inn i en slik grad at det samsvarer med ofrene og risikoen som fortsetter å øke for familiene. Legg til at vi har en delvis manglende beskyttelse i samfunnets holdninger til Forsvaret som gjenspeiles i ytringer som "å leke krig", så frister det ikke voldsomt å la datteren vår vokse opp med en fraværende far som må på jobb dersom Norge blir invadert. Gapet mellom ønsket om å fortsette og grunner for å fortsette tilværelsen øker stadig. 

Det er helt sikkert flere av både sivile og militære som synes det er lite gjenkjennbart når jeg skriver at forsvarsfamilier kan bli møtt med negative holdninger og skepsis. Mine tanker kommer jo fra egne erfaringer og fra erfaringer som mannen min har hatt. Blant annet har han opplevd å bli spyttet på av en kvinne når han kom fra Afghanistan og hadde ørkenuniformen på seg, på vei for å ordne seg sivile klær å ha på. Internasjonale operasjoner i Afghanistan har vært en del av alliansen med USA og således en del av norsk og europeisk sikkerhet som vi merker viktigheten av når samarbeidet er truet slik som det er i dag. Norge må bidra, sånn har det vært, slik er det og slik vil det forbli. Selv om det oppstår et behovshierarki hvor oppslutningen rundt tiltak som sikrer fred i Europa på Ukraina sine premisser trumfer pyramiden, så henger det sammen med nødvendigheten for å skape et forsvar hvor de unge lovende opplever at de kan jobbe i fredstid for noe som er verdt å forsvare også i krigstid. Vi nærmer oss Joint Viking 2025 og det å trene på og forberede alliansen på krig har dessverre ikke vært så viktig på mange tiår. Viktigheten blir forsterket for meg mens jeg sitter å redigerer dette innlegget før jeg publiserer - mens den amerikanske presidenten sitter i bakgrunnen med ufordragelige manerer og påstår at president Zelenskyj er den som "gambler med tredje verdenskrig".