"Vi gjør det for landet, Nora"
Så. Jeg har jo sagt litt om at jeg vil forsøke å si noe om hva som er motivasjonen for å ikke sette strek over tilværelsen som forsvarsfamilie. I forrige innlegg om endringer i pensjonsreglene så var jeg jo litt pessimistisk.
Først og fremst så handler min motivasjon om at mannen min har en jobb han elsker! Dersom jeg skulle være den som en dag setter stopper for at han kan fortsette i Forsvaret, så vet jeg aldri om han hadde fått det bra. Han har jobbet i Forsvaret siden førstegangstjenesten og det er den tilværelsen han kjenner. Han er vanvittig dyktig og han er viktig. Han kan mye (veldig mye) om alt det komplekse rundt organisasjonen. Og han har blitt en dyktig og stødig leder. Det er helt sikkert egenskaper og ferdigheter han kan briljere med i mange andre jobber. Men vi vet at han har det bra der han er! Og fram til nå, og sikkert framover i mange år til, så har det på et merkelig vis vært verdt det.
Vi gjør det for landet, Nora.
Jeg har blitt vandt med det. Man blir det etterhvert. Vandt med at man ikke vet så mye om hvordan tilværelsen er ett par år fram i tid. Vandt med å være mye alene og at det er utfordrende å planlegge framover. Det kan være vanskelig å planlegge bare en uke framover.
I går snakket vi på telefonen og jeg foreslo at vi kan dra på kino med datteren vår neste helg for da skal han være hjemme. Begge to var sånn "heh, ja det hadde jo vært fint, det prøver vi på. Det går sikkert i orden!". For vi begge vet at vi kan ikke planlegge sånn 100% med det. Vi sier det ikke høyt, for vi vil ikke ødelegge engasjementet. Men det ligger der i stemme og tonefall.
Det kan skje noe med flyavgang hjem eller det kan skje noe på jobb som holder han tilbake i Bardufoss. Vi er bare så vandt med det. Og det tror jeg alle forsvarsfamilier kan kjenne seg igjen i. Vi kan sjeldent love barna våre noe, og i alle fall ikke langt fram i tid. For det er ikke sikkert vi får det til.
Det er tilværelsen slik vi kjenner den. Det første året og kanskje de første to, så var det ukjent og ukomfortabelt. Men etterhvert så vokser man på det. Og da vokser man sammen med Forsvaret sitt oppdrag - og man føler seg som en del av det. Hele familien.
Jeg føler at det er en klisje når jeg ordner håret til datteren min framfor speilet på kvelden og hun sier at hun savner pappa. For da svarer jeg at "jeg vet det og forstår det. Men du er et forsvarsbarn og vi gjør det for landet. Pappa er i tjeneste for landet og det er vi og."
Jeg må si det slik til henne selv om det høres hardt og abstrakt ut. Men jeg vil gi henne en mening med hvorfor hun vokser opp med å se pappa så lite, og den meningen skal vare livet ut.