Vi er aldri helt alene når vi er sammen med Forsvaret. 

Det er ikke så sjeldent at man føler seg alene og ensom når man har valgt en tilværelse hvor man følger etter Forsvaret. Nå har jeg kommet hjem til Mo for juleferien å kjenner at det er godt å være sammen med familien og ha de aller nærmeste rundt meg. Det er godt å kjenne på tilhørigheten jeg har her, med familie og gamle venner.

Det får meg til å tenke på flere episoder hvor tilværelsen på fremmede plasser har fått meg til å føle meg veldig alene. Samtidig så kommer jeg på hendelser hvor jeg har følt meg veldig alene, men som likevel har endt opp med en sterk følelse av tilhørighet og samhold mellom forsvarsfolk. Episoder som har gitt meg en følelse av at jeg er aldri helt alene så lenge jeg har tilhørighet til Forsvaret. Jeg har jo allerede skrevet et innlegg om når jeg var alene i Bardufoss første gang, og Mia kom meg til unnsetning og tok meg med på fest. Et annet minne jeg har som betyr mye for meg er fra den første våren min i Bardufoss. Jeg var alene for en periode mens vinteren plutselig ble til en slags vår. Så jeg bestemte meg for å ta ut sykkelen og undersøke området litt på den. Fant fram sykkelen å oppdager at den mangler luft i dekkene og er i litt ugrei stand for en sykkeltur. Jeg hadde ikke sykkelpumpe eller utstyr for å ordne den, og heller ikke peiling på hvordan jeg skulle fikse den. 

Jeg ringte til Eirik og han forsøkte å hjelpe meg å finne en sykkelpumpe i kjelleren vår, men blant alle eskene som var en blanding av hans og mitt flyttelass så fant jeg ikke utstyret som han hadde heller. Men Eirik ringte til en kollega som bodde i en forsvarsbolig bak vår og jeg fikk beskjed om at jeg kunne trille sykkelen bort til Thomas. Jeg hadde bare såvidt hilst på Thomas og samboeren hans før denne turen over veien med sykkelen. Og jeg ble møtt på en så god og hjelpsom måte, som om at det bare skulle mangle at de hjalp meg med sykkelen. Fylte dekkene, smørte kjedet, sjekket bremser og ga sykkelen min full service slik at jeg kunne bruke den. 

Kanskje det høres så lite ut, jeg vet ikke. Men for meg så betydde det så utrolig mye. Det er noe med at følelsen av å være litt ensom, den kommer jo gjerne når det er noe man ikke får til alene, eller plages med. På dette stadiet så hadde jeg ikke helt lært meg enda at jeg er nødt til å lære meg alle oppgavene selv, og at det er ikke alltid jeg har en mann hjemme som kan gjøre "manneoppgavene" (jada, jeg vet at det ikke er en politisk korrekt betegnelse). Så jeg husker jeg følte meg så alene når jeg plutselig var på en plass hvor jeg ikke hadde et "eget" nettverk som jeg kunne strekke ut til. 

Alternativene mine den gang hadde jo vært å enten stå å plages med noe jeg ikke kunne, og kanskje det hadde forsterket følelsen av å være alene der. Eller så hadde jeg måtte droppe den sykkelturen, og det hadde nok også kommet til å gitt meg en vond følelse av ensomhet. På en fremmed plass uten "mine" folk fra hjemstedet og uten noe å gjøre på ettermiddagene når jeg var alene. Jeg har utallige slike historier, minnet mitt er fylt opp av episoder hvor kollegaene til Eirik og alle jeg har blitt kjent med gjennom Forsvaret, har stilt opp for meg når jeg har trengt det. Det er så mange episoder som har bygget opp under en følelse av å aldri være helt alene. Og særlig i nettopp de situasjonene hvor jeg har følt meg veldig, veldig alene. 

Jeg glemmer heller aldri en hendelse når jeg var gravid. Jeg var veldig kvalm denne dagen og det lavet ned vanvittige Bardufoss-mengder med sne ute. Snøfresen hadde tatt kveld og jeg hadde ikke sjans å ta hele innkjørselen med sneskuffen. Veldig håpefullt skrev jeg på Bardufoss sin kjøp og salg side på Facebook om det var noen som kunne ta på seg å brøyte en innkjørsel. Det var ingen som svarte der, så jeg begynte å belage meg på å gå ut for å måke det jeg klarte selv. Men plutselig så lyste det skarpt av lys fra en brøytebil inn vinduene på stua. Jeg kikker ut og ser smilet til Anders Martin bak rattet på en brøytebil. Herrefred, så lykkelig jeg ble. Det var faktisk en helt magisk følelse. Det var selvfølgelig en lettelse å få hjelp med sneen. Men jeg tror den viktigste og beste følelsen kom av at denne gangen så kjentes det ut som om det var mitt nettverk, min venn som kom. Fordi denne gangen var det ikke Eirik som hadde kontaktet noen han kjente på mine vegne. Denne gangen så var det jeg selv som hadde sagt i fra at ikke alt var i orden og at jeg trenger noen. Og det kom en venn for å stille opp for meg - ikke for kjæresten til Eirik. 

Disse to historiene illustrerer bare deler av veien man går fra man ikke kjenner noen, til man etterhvert har fått bygd seg en egen tilhørighet. Det er så viktig å bli kjent med kollegaene til offiseren din, med vennene hans. Det kan bygge en sterk følelse av at man aldri er alene. Så lenge vi er en del av Forsvaret så har vi alltid, alltid venner som tar vare på hverandre og som bryr seg om hverandre. Selv om det kan kjennes motstridende ut å trenge hjelp av andre i en tilværelse hvor man føler at man burde være uavhengige, så er jo det å ha venner rundt seg en del av det å være selvstendig i tilværelsen. Man klarer seg ikke helt uten andre. Kanskje klarer man de praktiske oppgavene som skal løses, men følelsen å være alene klarer man kanskje ikke å holde ut i lang tid. Jeg er så utrolig takknemlig for alle vennskapene jeg har fått gjennom Forsvaret, og for at det sitter i ryggmargen hos alle jeg har blitt kjent med å ta vare på hverandre.