Media sikter rett på motivasjonen. Og treffer!

Vi nærmer oss slutten av året og det åpner jo stadig opp for refleksjoner rundt året som har gått. Noe av det som har truffet hardt i år, er motvinden Forsvaret har fått i media. Det treffer nok først og fremst organisasjonen, avdelingene og personellet. Men det har søren meg truffet oss på hjemmebane også. Jeg skal si noe om hvordan. 

For det første så må jeg ha det sagt. Jeg tar selvfølgelig avstand fra seksuell trakassering, mobbing, dannelsen av en organisasjonskultur som rokker ved de ansattes opplevelse av å ha det trygt på jobben. Jeg tar avstand fra en slik kultur, både når den treffer internt i organisasjoner. Men også når den kommer fra eksternt hold. Slik som (etter min opplevelse) den har gjort fra media i år. Det har vært direkte uthengelser, eksponering av personer man ikke trenger mer enn en finger inn i Forsvaret for å forstå hvem er, det har vært ensidige framstillinger, og klipping og redigeringer har kastet bensin på medias "klikk-bål". Jeg ønsker ikke å framstille dette som om at jeg synes de hendelsene som har vært belyst er noe som ikke skal frem i media. For det skal de såklart. Men jeg mener vi har fått servert et unyansert bilde av flere saker. Og de siste ti årene så har jeg begynt å kjenne en ny trussel som hører med jobben til mannen min. Media. 

For all del, vi har hatt andre bekymringer også. Vil norske styrker bli sendt til Ukraina? Gaza? Hvordan reagerer NATO på krigen i Europa? Vil Russland vise muskler under øvelsene i år? og i så fall, hvordan? Klarer Norge å føre en internasjonal politikk i år som tilfredsstiller både NATO og situasjonen i Europa? Kommer vi i en internasjonal skvis som gjør oss sårbare? Hvordan påvirker verdensbildet de leirene i utlandet hvor vi har soldater i internasjonale operasjoner? Blir det nye angrep? Dette er blant noen av bekymringene vi går med. Det er ikke små bekymringer, men det er bekymringer som vi på et vis har "signert" på å gå med, som man har en forståelse for at de følger med på kjøpet. 

Men de siste årene har det vokst fram nye bekymringer. Tråkker mannen min riktig? hver dag, i enhver situasjon, i møte med alle han leder eller blir ledet av? Sier han noe som kan misforstås? Må han legge en personalsak til sides noen dager for å håndtere forvaltning? Gjør han noe som en dag, etterhvert som han stiger i gradene, kan være interessant for media? Jeg tror jo ikke det. Han er jo en perfekt og dedikert offiser. Med holdningene på riktig plass! Men på den andre siden.. dette året har jeg vært vitne til at andre offiserer som jeg beundrer, som jeg vet er blant de beste, som jeg vet har holdningene og innsatsviljen på _helt_riktig_  plass, har vært under så hardt vær at det stikker i meg av tanken. Vi er ikke trygg. Så lenge vi vil være en del av Norges forsvarsevne så vil dette være en bekymring. 

Jeg må minne på at jeg tar avstand fra de hendelsene som har blitt omtalt. Men jeg lurer på hva som hadde kommet frem dersom media hadde hatt en like gravende interesse for andre organisasjoner? Er det plettfritt andre steder? Dersom NRK hadde undersøkt enkelthendelser, enkelte ansatte, ledere og så videre hos seg selv. Er alt stuerent hos dem? De har jo selv nylig hatt motbør i saken om Bamsegutt. Forskjellen? Media styrer selv! Samtidig som de "rettet kritikk" mot seg selv, kunne de "nyansere" mediabildet så mye som de ønsket med overskrifter som "Solvang støtter Strømøy - en av de beste", "stakkars skapere av serien, det har vært et helvete" og så videre. Det har ikke vært en slik motvekt til sakene som har omhandlet Forsvaret. Langt der i fra. 

Jeg vet ikke om media er klar over at de går til angrep på den norske forsvarsevnen når de kjører så hardt på som de har gjort i år. Skuddene fra media treffer rett i lungene. Motivasjonen. Innsatsviljen. Patriotismen. Gleden over å gjøre det. Jeg kan selvfølgelig bare uttale meg på egne vegne. Men jeg tror det gjelder for mange. Det er ikke lett å se at organisasjonen som man ofrer så mye for, enten som offiser eller som partner, blir revet i fillebiter av media og folkeopinionen. På sidelinjen har jeg tenkt for meg selv at "de skjønner ikke hva de gjør, de forstår ikke omfanget av at de dette året har rettet løpet mot motivasjonen til de mange, mange dedikerte ansatte i Forsvaret og familiene deres". For de legger nok et argument for å ikke orke dette, i vektskålen. 

Det har truffet meg hardt. Og det gjør det vanskelig for meg å begripe hvor hardt dette året kan ha truffet de som er nærmest sakene. Jeg kommer til å skrive mer om dette, uansett om det roer seg eller ikke. For jeg blir ikke ferdig med å gruble over det. Jeg er bare "glad" for at de som har blitt truffet er blant landets mest hardføre mennesker, som ikke gir seg. Og som er dedikerte nok til å fortsette i tjeneste for landet.