Eller, ikke bare hva med meg. Men hva med oss? Oss som er med på sidelinja? Alle vi som er med på slep. 

Her kommer en kjedelig start på et innlegg, men - bear with me. Jeg sitter for tiden litt nedgravd i Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress sin rapport "Helse, livskvalitet og hverdagsliv i norske veteranfamilier" (NKVTS, 2023) fordi den blir bakteppe for egen masteravhandling som jeg smått har begynt på. 

Det er mye i rapporten som treffer meg, som jeg vil skrive om og som jeg vil at vi skal snakke høyt om. Akkurat i dag så tenker jeg på beskrivelser fra rapporten om hvordan jobben til offiseren er en sterk og integrert del av offiseren sin identitet. Rapporten beskriver at det for mange ligger bak et kall og en mening med yrket som strekker seg lengre enn bare en viktig jobb med gode muligheter. Jeg siterer: 

" For eksempel fortalte en veteran at han forsøkte en annen jobb, men at forsvarsjobben var så grunnleggende for hvem han var, at han gikk tilbake, tross store belastninger for partner. 

Flere andre forteller om lignende opplevelser. Noen partnere forteller at de ikke ser det som noe alternativ at veteranen bytter jobb, fordi de mener han vil miste seg selv. En kvinne sa om mannen sin at han «døde mentalt» og ikke var seg selv da han i en periode hadde en annen jobb. Det er dermed ikke for alle «bare» et spørsmål om å slutte i Forsvaret, selv når belastningene blir store. Dette peker også på at noen ikke forlater Forsvaret før de absolutt må og på et tidspunkt hvor det allerede kan ha hatt store konsekvenser for familien.". 

Jeg kan jo ikke sitere hele rapporten her, så jeg klarer ikke å få frem nyansene på en god måte. Men jeg tenker at dette sier noe om de paradoksale motsetningene vi står i som følge av valget om å være med Forsvaret. Jeg kjenner på akkurat det samme som beskrives her. Jeg tror Eirik rett og slett hadde mistet seg selv helt om jeg hadde bedt han om å bytte jobb. Samtidig så kjennes det ut som om jeg mister meg selv litt ved å være med på lasset. Jeg har jo aldri sett for meg at jeg skulle leve et familieliv med en mann som bare er sporadisk hjemme, langt unna min egen familie og med begrensede muligheter for meg selv på grunn av hans yrke. 

Kjenner du på det? Når man står knee-deep i alt som har med barn og husholdning å gjøre alene, med sjeldne muligheter til å komme seg ut av huset. Takker nei til alt det sosiale som skjer på jobb men prøver så godt man kan å tilrettelegge for at offiseren skal få være med på det sosiale på hans jobb, for det er viktig for å bygge nettverk det. Jeg lurer jaggu på om jeg dør litt mentalt selv her jeg altså. 

Jeg kan ikke forklare hvordan denne tilhørigheten og identiteten dannes eller oppleves. Det gjelder ikke meg. Men på et vis så kan jeg si at hjemme så merker jeg det. Det er bare noe jeg vet. Jeg vet at hans jobb er livet for han. Ikke satt opp mot hans følelser for oss hjemme. Men parallelt ved siden av følelsene han har for oss, så er jobben absolutt like viktig for han som det vi er. Jeg er helt sikker på at mannen min hadde "dødd litt inni seg" dersom han måtte forlate Forsvaret uten å velge det selv. 

NKVTS peker også på hvordan en sterk forsvarsidentitet i hjemmet kan komme til uttrykk hos oss partnere. De viser til (litt forenklet forklart her) at noen partnere selv danner en sterkere forsvarsidentitet og blir litt dratt inn i "forsvarsfrue-rollen". Andre beskrives som med et behov for å sette grenser for hvor stor plass Forsvaret skal få identitetsmessig og i hjemmet. At noen ikke ønsker en rolle som forsvarsfrue. 

Jeg har jo begynt å blogge om det, så det er vel ingen tvil om at jeg er blant dem som omfavner tilværelsen. Men samtidig, jeg tror mange av oss som virkelig lar det bli en del av identiteten vår, vi har kanskje revet oss løs fra så mye annet som tilhørte vår identitet. Jeg kan såklart bare snakke for meg selv men... jeg er jo ikke alene om det. Og det vi gir avkall på når vi bestemmer oss for å følge på da, det er kanskje de tingene som mangler for å skape en identitet som er løsrevet fra Forsvaret. 

Etter alle årene på slep så sliter jeg med å finne mening i noe annet enn mannen min sin jobb, faktisk. Familielivet gir mening, men måten vi lever familielivet på hadde jo aldri gitt mening dersom det ikke var for Forsvaret. Min jobb, den er jeg glad i men jeg tror ikke hadde gjort det jeg gjør i dag hvis det ikke var for Forsvaret. 

Jeg synes NKVTS skriver det så treffende: 

"Når veteranen opplever veldig sterk mening, tilhørighet og mestring gjennom arbeidet sitt, og familien opplever det motsatte, går det ikke opp. Det kan bli sterke motstridende interesser i familien. I parene kan det som oppleves som helt nødvendig for den enes livskvalitet, selvfølelse og identitet, få store negative konsekvenser for den andre. Hvem – hvis noen – skal da «ofre seg»?"

Hvis du er av dem som har klart å skape en identitet og tilhørighet utenom rollen din som "forsvarsfrue" - herrefred så heldig du er! Hvis dere har klart å kombinere bosted med hans jobb og din tilhørighet og tilknytning til kanskje utdanningsmuligheter, arbeid og til og med kanskje familie og venner - Det er fantastisk og jeg håper det er mange av dere! 

Hvis ikke, slik som vi, som ikke har klart å treffe en kombinasjon som ivaretar offiserens yrke med din helt egne identitet og tilknytning, så tenker jeg... det er greit det og. Det er jo ikke sikkert at det er status for resten av livet. Men enn så lenge, det er så viktig det vi gjør at det blir på en måte verdt det å være den som "ofrer seg". 

Det er så viktig at vi står bak de som virkelig er så dedikert til jobben sin i Forsvaret at de nesten ikke kan velge mellom jobben og familien sin. Tenk at det norske Forsvaret er fullt av slike kvinner og menn! Det er kanskje verdt det at offiseren sin meningsfulle og identitetsskapende jobb ofte kommer foran, på bekostning av din, min eller vår. Det er både mening og identitet i vår rolle også, bare tidvis litt godt kamuflert av husarbeid og gjøremål.