Mitt første innlegg: Sutring!
Jeg tenker det kan være greit å legge lista først som sist på om denne bloggen kommer til å bli en personlig klagemur eller ikke. Jeg tror kanskje den kommer til å bære litt preg av det. En av motivasjonene mine for å skrive her er jo nettopp at jeg ønsker et utløp for egne tanker og følelser rundt tilværelsen. Men, jeg ønsker også å booste moralen. Først og fremst min egen, men kanskje det hekter seg på en forsvarsfrue eller to etterhvert som kan finne noe nyttig ved det. Så jeg skal forsøke å ikke gjøre denne bloggen utelukkende negativ. Samtidig så er jo et av mine ønsker en større åpenhet rundt utfordringene som vi møter på underveis, så noe sutring kommer det til å bli!
Sutring og klaging når det kommer til en selvvalgt og frivillig tilværelse oppleves jo gjerne litt paradoksalt. Og når spørsmålet om hvorfor vi gjør dette kommer fra noen, så er ofte spørsmålet en naturlig respons på at jeg har klagd litt eller snakker om at det er en krevende tilværelse. Og det motiverer meg til å lage denne bloggen. For jeg tror ikke at vi nødvendigvis har en mer krevende tilværelse enn andre i alle ulike typer yrker. Jeg tror ikke jeg vet om noen yrkesgrupper som ikke har sine ulemper, som påvirker individet og familien i noen grad på en negativ måte, som er en livsstil, som betyr at man må ofre noe annet i livet til fordel for jobben og så videre. Det vil alltid være krevende fasetter ved ulike jobber og yrker og jeg ønsker ikke å proklamere at Forsvaret er verre eller mer krevende enn andre yrkesgrupper.
Men, det har noen særegenheter som sjelden tilhører andre yrker. Og det er hvordan disse preger forsvarsfamilier som jeg ønsker å få utløp for. For eksempel så er det veldig vanlig å ikke vite mer enn to år fram i tid hvilken stilling offiseren skal være i. For familien betyr gjerne det at man ikke vet hvor man skal bo om to år eller om åtte år for eksempel. det finnes såklart indikasjoner, og jeg skal skrive mer om akkurat dette i en familiesammenheng senere.
Forsvarets lokasjoner er jo ikke alltid de mest attraktive delene av landet å bosette seg i. Mange forsvarsfamilier må gjerne flytte mye, eller slå seg til ro med at man i perioder ikke kan bo sammen på fulltid. Offiseren kan bli beordret på øvelse eller til utlandet på kort varsel. Det må man bare leve med. Og det kan skje. Jeg hadde bodd i Bardufoss sammen med min mann i noen dager da han ble beordret på en beredskapsøvelse.
Dette er bare en kort beskrivelse av noen av fasettene som påvirker familielivet. Og jeg vil senere dele erfaringer og refleksjoner rundt dette. Til nå vil jeg bare ha sagt at vi vet at vi har et valg, og at denne tilværelsen er frivillig påført. Men noen må gjøre det dersom vi skal ha et Forsvar i Norge. Så det blir sutring og klaging, det blir det. Men jeg skal også trekke fram motivasjonen og mestringen vi har for å klare det! For vi gjør det for Norge - vi må bare huske det! Vi hadde ikke hatt ett forsvar uten hjemmeheltene, sånn er det bare.