Når jeg sier at nok er nok, da er det nok.
Ja, sånn er det. Det tror jeg gjelder for mange forsvarsfamilier. Og på en måte så håper jeg det. For det er en livssituasjon som tærer på livskvaliteten til den som følger på. På den andre siden så håper jeg at familiene holder ut og klarer å finne en måte som gir en god balanse i tilværelsen. Vi må jo ha et forsvar. Så da har vi ikke råd til at familiene kaster inn håndkleet. Jeg blir veldig motivert av å se og høre om de familiene som har stått i tilværelsen i flere tiår. Jeg beundrer partnerne (ofte kvinner) som har stått i det i mange tiår alene. Det er jo noe av det som skal til for å bevare den tykke kompetansen i Forsvaret. Dersom flere offiserer og familier gir seg midt i livet fordi livsstilen ikke er forenelig med familielivet, så betyr det at Forsvaret mister kompetansen til de som har gått gradene over lang tid og som Forsvaret har utdannet og investert i.
Det betyr også at vi som er hjemme med barna, er alene nesten hver ettermiddag og kveld, bor på plasser uten familie og nære venner og begrenser egne muligheter på flere områder i livet, må holde ut i tilværelsen. Vi må ha motivasjon og mening med hvorfor vi gjør det. For hvis vi sier stopp, så er det stopp. Jeg tror virkelig at offiserene ser ofrene som blir gjort på hjemmebane. Og at mange av de går med mye dårlig samvittighet for at de ikke kan være tilstede så mye som de ønsker for partneren sin og ikke minst for barna sine.
I går hadde jeg en veldig dårlig dag hvor jeg var irritert på hele opplegget. Kjente at nå er det like før vi kaster inn håndkleet, jeg så ingen grunn til at jeg skal orke å gjøre dette. Og jeg har sagt til mannen min at jeg kommer til å løsne på begrensningene som jeg har hatt, også får vi etterhvert se om det er forenlig med at han skal jobbe i Forsvaret. For i 12 år har jeg tilpasset min livssituasjon etter hans jobb, og det er jeg veldig nære på å ikke orke lengre. Noen dager så virker det så meningsløst at jeg skal sitte her alene og savne familien min.
Gjør vi det for landet? Jeg vet ikke lengre. Det er så vanskelig å finne den patriotismen som jeg trenger for å være motivert akkurat i dag. Hvis mannen min hadde bodd hjemme så hadde jeg kanskje ikke kjent så mye på det. Men han gjør jo ikke det. Han har en leilighet i Bardufoss som han bor i. Denne uken er han på noe annet. Noe som gjør at han er mer utilgjengelig, ikke kommer hjem før på fredag og jeg og Nora må dra alene på juleavslutning på skolen. Da nytter det ikke med en følelse av meningsløshet. Det er da jeg må gjenta mange ganger hvor viktig det er. Krig herjer nært oss, vi trenger alle menn og kvinner som er rustet for å stå i det, vi gjør det for landet og så videre.
Må bare smøre tjukt på med patriotismen denne uken. Så tenker jeg at hvis alle vi damene som sitter alene med fullt ansvar for hus og hjem mens Forsvaret gjør beslag på mannen vår ønsker å kaste inn håndkleet, da blir det tynt da. Litt tynnere enn jeg er komfortabel med å tenke på. Så vi får prøve å fortsette. Alle vi som tilbringer hverdagen alene. På de dårlige dagene hvor vi er drittlei, og de gode dagene hvor vi opplever mening og mestring med det vi gjør. Så får vi se etterhvert da, om det fortsetter å være "verdt" det i årene som kommer.
Jeg legger ved en link til en ganske så fersk forskningsrapport fra Forsvarets forskningsinstitutt som undersøkte årsaker til at personell sluttet i 2021 og 2022. Trykk på linken, nederst på siden kan du laste ned hele rapporten i PDF.
Psst! Bildene er fra halloween 2019. Det var litt enklere å underholde hjemmehelten når hun var tre år, enn det er nå.