Når læreren ikke vet hvem pappa er.
Nå skal ikke jeg svartmale tilstedeværelsen til mannen min helt her. Han er en utrolig engasjert og god pappa når han er hjemme, og datteren vår elsker pappaen sin. Men jeg ønsker fortsatt å belyse hvordan fraværet som følge av jobben hans påvirker oss på så mange absurde måter. Nå går datteren vår i andre klasse, og i høst var pappaen hennes med på utviklingssamtale for første gang. Det fikk han faktisk aldri være med på mens hun gikk i barnehage så vi var veldig fornøyde når han kunne bli med på dette for første gang!
Før utviklingssamtalen så hadde det vært en situasjon hvor Eirik skulle hente Nora på skolen, hvor lærerinnen ikke visste hvem han var (fortsatt i andre klasse). Hun forsto jo raskt at han var pappaen til Nora, men hun måtte jo forsikre seg om det og spørre om hvem han var. Det er jo ikke så rart. Hun hadde knapt sett han før så hun kunne jo ikke bare sende barnet med en fremmed mann. Han hadde vært med på Nora sin første skoledag heldigvis. Men foreldremøter, skoleavslutning, utviklingssamtaler og så videre, det er slikt han ikke får bli med på så ofte. Det er sjeldent.
Nå er kanskje ikke dette så alvorlig eller noe å rope høyt om at det er synd i oss fordi pappa sjeldent kan være med på det som skjer i skolen. Men for barnet og for pappa som går glipp av mye, så er det av betydning. Det stikker litt når læreren til barnet ditt ikke vet hvem du er etter 1,5 år som forelder på skolen. Og det handler ikke om læreren sitt engasjement i det hele tatt, heller ikke om Eirik sitt engasjement som forelder. Det handler om at han svært, svært ofte er forhindret fra å delta på grunn av jobben hans.
Uansett, det er nok ikke så ukjent for forsvarsfamilier dette. At offiseren er så mye borte at noen blant de voksne som er aller viktigst for barna våre ikke vet hvem offiseren er engang. Det kan være litt sårt. Og være litt rart for barnet. Det kan også være litt frustrerende for den forelderen som har hovedansvaret for å følge opp skolegangen til barna. Situasjonen isolert sett er en fillesak og med lite betydning, samtidig så blir den for meg et lite bilde på hele tilværelsen vår. Tilværelsen vår som forsvarsfamilie. Og mest sannsynlig så kan andre forsvarsfamilier kjenne seg igjen i lignende situasjoner.
Psst! Bildet over er av meg og Nora på skoleavslutningen i første klasse. Pappa var i Bardufoss for anledningen.