Plutselig var en veldig fin påskeferie over. Jeg har hatt mannen min hjemme og vi har hatt besøk av broren min og svigersøsteren min. Vi har fylt dagene med true crime, eggjakt og påske-olympiade. Men ikke ski denne påsken på grunn av været. Så Trysil-turen som besøket hadde sett fram til ble ikke noe av. Men men, slik er det. 

Hverdagen kom raskt som et slag i fleisen denne uken. Selv om jeg kanskje har hatt noen dager med litt indre ro uten irritasjon over forsvarstilværelsen så ble den tilstanden av zen brått avbrutt når mannen min skulle komme hjem fra Bardufoss med ettermiddagsflyet. En flyforsinkelse på 10 minutter er det eneste som skal til for tippe lasset hjemme. Det som skulle være en liten times tur ut for å få han hjem endte med noen timer venting på Hamar og vi kom hjem halv elleve på kvelden med en stuptrøtt unge som skulle på skolen dagen etterpå. Ikke minst måtte mannen min sitte i bilen hjem å høre på hva jeg synes om Forsvarets rammeavtale med Norwegian og at flytiden fra Bardufoss er flyttet fra 16.30 til 17.50. Jeg har til og med truet han med at han ikke får komme hjem på torsdager mer hvis han blir forhindret fra å ta formiddagsflyet.

Uansett, disse dager så feirer NATO-alliansen sitt 75-års jubileum og i den anledning så tenkte jeg å skrive litt om NATO-barna. De er nesten så lite tematisert at vi knapt forstår hvilke barn det er snakk om når begrepet brukes. Men det er en fellesbetegnelse på barn av militært personell som tilhører et NATO-land. Betegnelsen er ment å romme de faktorene som er felles for disse barna uavhengig av ulikhetene mellom nasjonene. 

Mens jeg selv forsøker å holde hodet over vannet i alt som hører med å være forsvarsfamilie samtidig som jeg studerer forskningen som finnes om oss, så slår det meg stadig at jeg lurer på hvilken betydning forskningen har? Er det noen rundt oss som studerer den og deretter forsøker å implementere den i praksis til det beste for oss og barna? Hvem vet at det er utarbeidet en modell for å kartlegge velferden (well-being) til NATO-barna? Årsaken til at jeg finner den er fordi jeg sitter å utarbeider systematiske søk i databaser om temaet. Hadde jeg ikke gjort det så hadde jeg ikke blitt oppmerksom på kunnskapen som finnes. 

Og spiller det egentlig noen rolle at vi har forskning som indikerer hva som er beste praksis i møte med mennesker? Har det noen betydning at vi vet hva som utgjør risikofaktorer for barns fysiske og emosjonelle utvikling? Så lenge utviklingen til barna våre ikke passer inn i de systemiske rutiner, rammeavtaler og regelverk som utformes innen andre fagfelt enn de som omhandler familieliv og barns utvikling så virker forskningen å ha lite innflytelse.

Jeg blir glad når jeg oppdager at forskningen finnes. Også blir jeg nedslått over å vite at kunnskapen ikke deles med oss. Modellen som er utviklet er omfattende og i tråd med andre psykologiske modeller og teorier som omhandler barns velferd og utvikling. I tillegg til dette har forskerne omfattet litteratur og kunnskap fra alle NATO-land (medlemmer i 2019) for å medregne faktorer som kommer fra familiens militære tilhørighet. Er ikke dette flott? Jo, jeg synes det. Problemet for meg blir når jeg forsøker å finne spor av at denne modellen blir anvendt til noe. For det finner jeg ikke! Slik som jeg ser det så er ikke dette nødvendigvis en modell som trenger å være eksklusivt i bruk av sosialfaglige og hjelpende instanser. Modellen kan fint (etter min mening) brukes av foreldrene selv som en indikator på hvordan egne barn har det og eventuelt hvordan forsvarstilværelsen (i kombinasjon med andre faktorer såklart) påvirker livskvaliteten til barna. 

Innad i familiene så er det vel ingenting som er så viktig for oss som hvordan barna våre kommer seg gjennom oppveksten. Vi beskytter, tilrettelegger, kompenserer og ofrer for at barna våre skal få en tilnærmet normal oppvekst. Men på systemnivå så har de ingen stemme. Og igjen, for mange så kan det sikkert oppfattes som om jeg forsøker å tematisere noe som strengt tatt ikke er en arbeidsgivers ansvar. Samtidig så er det få arbeidsgivere i landet som er så inngripende i ansattes familieliv som det Forsvaret er. Gitt innvirkningen som Forsvaret har på barnas oppvekst så synes ikke jeg at det er urimelig å belyse temaet. Barna våre er tilstede i litteraturen, men de er knapt tilstede i dokumenter. 

Jeg skriver dette fordi jeg er frustrert. Jeg kommer nok alltid til å frustreres over at byråkratiske regler og normer trumfer viktigheten av familieliv og barns oppvekst. Forsvaret er blant de viktigste organisasjonene vi har. Personellet likeså. Samtidig så ignoreres relativt "enkle" grep som kunne ha minimert en kulminering av belastninger på familiene. For eksempel så undrer jeg meg over hvorfor forsvarsansatte ikke har betalt lunsjpause og således kunne ha startet på jobb kl 08.00 istedetfor 07.30 slik som mange av oss andre i stat og kommune gjør. Det hadde vært et grep med betydning for barna og familiene. Morgenene kunne ha vært litt mindre stressende og det kunne ha økt kvaliteten på tiden med barna. Det kunne ha minimert foreldrestress og forlenget dagslunten vår med en betydningsfull halvtime. Og uansett, hvor mange av de forsvarsansatte jobber ikke i en eller annen form i lunsjpausene sine? Jeg undrer meg over hvor mange årsverk Forsvaret får gratis med pliktoppfyllende ansatte som jobber i sin ubetalte lunsjpause. Jeg forstår veldig godt at det ville vært et grep som koster, men koster det like mye som personellflukt og ansatte i skvis mellom jobb og familieliv?

Hadde barna hatt en stemme så hadde de svart at de ønsket 2,5 timer mer i uken sammen med forelderen sin. Hvis vi partnere hadde hatt en stemme så hadde nok mange av oss svart at vi hadde verdsatt en ekstra halvtime med hjelp for å håndtere stress på morgenen eller ettermiddag. De ansatte hadde fortsatt å spise lunsjen sin foran skjermen eller med faglige diskusjoner rundt lunsjbordet. Hva betyr den kunnskapen som psykologi, sosiologi og antropologi tilbyr oss om familieliv og barns utvikling plassert i en militær familiekontekst dersom den ikke anvendes? i det minste deles? 

Igjen så skal jeg komme med en forutinntatt påstand om at jeg ikke er alene om å tidvis være en tynnslitt forelder. Det jobbes på for å henge sammen når det skal perles, tegnes, store spørsmål om livet skal besvares, store barnefølelser skal reguleres og hjelpes gjennom og vi skal være tilstedeværende mens dette lille barnelivet utvikles til å bli en trygg voksen med en grunnleggende følelse av egenverdi. Barndommen til barna tåler inntil en viss grad at vi avskriver relasjonsbrudd, flyttinger og fraværende foreldre med at barna er tilpasningsdyktige. Men i realiteten er utviklingen i barneårene sårbar for disse faktorene. Og det er noens ansvar å sørge for at belastningene på familielivet og barnas oppvekst er så lave som mulig. Kanskje er det vi som foreldre som bærer det fulle ansvaret for dette? Det er ikke urimelig å hevde det. Men jeg synes heller ikke det er urimelig å tematisere om noe (mer) av ansvaret også kan plasseres hos Forsvaret og det offentlige i fremtiden. 

Det er grader av hvor inngripende Forsvaret er blant familiene. Noen familier blir mer belastet enn andre. Min erfaring fra utsiden av organisasjonen er at det er forståelse og aksept når barna er syke eller når offiseren må prioritere noe annet ved familien. Men det er ikke den sykt-barn dagen eller tannlegetimen som skaper en kulminering av belastninger. Det er strukturene rundt oss og forutsetningene vi er gitt som følge av strukturene til Forsvaret. Det er mer overordnet, det er større. 

Samtidig som jeg begynte å skrive dette så kom den nye langtidsplanen for Forsvaret. Her står det at personellet og deres familier skal gies bedre og mer kunnskapsbasert ivaretakelse enn tidligere. Det treffer meg midt i hjertet. Jeg er både forventningsfull og tvilende. Jeg forstår at det er ikke familiene som er først ut her, men vi er nevnt og det er viktig. De viser at de tar anmodninger fra NKVTS, FFI og personellet på alvor. Jeg kjenner på at for vår del så er ønsket om å fortsette forsvarslivet og unngå å bli en del av flukt-statistikken, stadig i en indre konflikt med ønsket om å ivareta eget familieliv på best mulig måte. Det haster å forebygge ytterligere personellflukt, og vi familier er en del av det.