New Breed

Endelig er det påskeferie! Jeg fikk mannen min hjem fra øvelse tidligere denne uken og jammen er det godt for alle at Nordic Response 2024 er overstått. Vi har fått tatt unna litt av det som har hopet seg opp hjemme og mannen min bruker ikke ettermiddagene på telefonen lengre. Nå kan vi endelig la påskeroen senke seg både hjemme og på hytta. Nora har savnet pappaen sin veldig mye og den siste uken før han kom hjem spurte hun meg hver dag om jeg trodde pappa kunne hente henne på skolen den dagen han skulle komme hjem. Heldigvis så fikk han til det!

Denne uken så har jeg skrevet litt om organisasjonskultur i masteroppgaven min. Selvfølgelig om kultur tilspisset til problemstillingen min som handler om forsvarsfamilier og ikke generelt om organisasjonskultur i Forsvaret. Det jeg skriver om i avhandlingen setter i gang refleksjoner hos meg som er mer personlige og ikke skal være en del av masteroppgaven. Dermed er det så fint for meg å ha laget meg denne bloggen hvor jeg kan skrive ned tanker og skildre tilværelsen på egne premisser uten restriksjonene som studiet gir.

Mye av det jeg skriver om her er jo gjerne relatert til kultur på ett eller annet vis. Og noe jeg har fått spørsmål om fra andre siden jeg begynte å skrive her, er om jeg har fått noen tilbakemeldinger fra noen som har vært lengre i gamet. Mange har vært nysgjerrige på hva andre tenker om at jeg har startet denne bloggen, kanskje siden det strider litt imot en ellers privat kultur. Jeg synes det var et godt tema, og det er viktig å fremheve at det er mange forsvarspartnere som har levd i denne tilværelsen i flere tiår. Fra barna var små til de ble voksne. Fra nyoppstartet karriere til pensjon. Men vi vet så lite om dem. De er ikke tema i litteratur eller i media. De er ikke tema for fagforeninger eller andre organisasjoner og om de er et tema for Forsvaret så er det i så fall knapt. De er egentlig ikke et tema. Vi er ikke et tema.

Vi ser gjerne på oss selv som selvstendige aktører i det meste vi foretar oss. Men det er ikke helt slik. Vi søker etter eksempler å etterfølge, observerer etter forbilder og fanger opp hvordan andre er. Vi søker etter ledetråder i kulturen som vi kan følge for å passe inn. Når vi blir plassert i nye miljøer så er det noe vi gjør fram til vi har tilpasset oss. Vi er helt avhengige av dem som har vært lengre i gamet. Det er de som gjennom sin atferd forteller oss hvordan vi skal opptre for å passe inn. Jeg vet at jeg har ikke vært noen selvstendig aktør som forsvarskone. Jeg har hatt eksempler rundt meg på hva jeg kan forvente, hvilke beslutninger jeg vil stå ovenfor og hvordan jeg kan håndtere det fra starten av.

Selv om mye av dette ikke nødvendigvis er uttalt direkte, så har man alltid noen å se mot når vi skal opptre etter kulturen eller ta valg som påvirker familien. Vi har noen rundt oss som har flyttet, pendlet, vært alene lenge og så videre. Jeg har hatt gode eksempler til etterfølgelse hele veien. Jeg håper at vi ikke undervurderer viktigheten av dem vi har lært av. Men kanskje vi gjør det? Når noe er underkommunisert så er det kanskje et tegn på at det kan være undervurdert? For min egen del så har jeg nytt godt av det har blitt tråkket spor for meg. Og jeg tror tilværelsen hadde vært enda vanskeligere å navigere i dersom jeg ikke hadde hatt noen å følge etter.

Uavhengig av om man har vært forsvarsfamilie i fire år eller i førti år så har det dannet seg en ny problemstilling som er felles for alle forsvarsfamilier. Vi er de første forsvarsfamiliene på nesten 80 år som må sette tilværelsen i kontekst av at det er krig i Europa. Det er første gang siden andre verdenskrig at forsvarsfamilier i Norge må ta med i ligningen at en 77 år lang fred i Europa er over. Dette gjør oss til en new breed av moderne forsvarsfamilier og det bidrar til et felles skifte i utgangspunkt og omstendigheter som jeg mener er verdt å tematisere. For underveis så må vi kanskje tilpasse oss etter dette nye verdensbildet. Tenke litt nytt i forhold til rollen vår, meningen med det og hvordan fremtiden for norske forsvarsfamilier potensielt kan se ut. Det legger et nytt lag til omstendighetene og forutsetningene til dagens forsvarsfamilier.

Da jeg ble sammen med Eirik så var dette helt utenkelig (Sant, Michael :). Selv om jeg "visste" aldri så godt hva Forsvaret var til for, så var noe annet enn et fredfylt Europa helt fjernt å skulle ta stilling til. Men slik er det ikke nå lengre. Etter mange tiår med fred så har samfunnet nesten blitt blind for nytteverdien av både Forsvaret og familiene deres. Vi får jo fortsatt servert frasen "nå skal Forsvaret leke krig igjen" i forbindelse med øvelser. Det har vært en holdning. Slukt av slike holdninger så har vi kanskje mistet litt nytteverdien og ikke trengt å være et tema i samfunnet. Men jeg tror den tiden begynner å fare forbi. At det er på tide at forsvarsfamilier, både ferske og erfarne, blir et tema nå. Og nå som verdensbildet har endret forutsetningene som var et felles utgangspunkt for oss alle for bare få år siden, så tror jeg det kommer til å bli viktigere i fremtiden med enda mer åpenhet og en sterkere delingskultur.