Nordic Response 2024 - Om foreldrestress, motivasjon og øvelsesgave. 

Da er det på tide å komme seg ut av selvmedlidenhetsboblen og å finne fram motivasjon og engasjement for Forsvaret sitt oppdrag. For noen har øvelsen allerede startet og for andre av oss så går startskuddet på hjemmebane av fra i morgen av. Jeg skal ikke bruke særlig tid på å skrive om øvelsen her. Her handler det om oss partnere og barn som skal være igjen hjemme mens våre militære halvdeler skal øve. Men når det gjelder øvelsen så kan jeg si at jeg er utrolig takknemlig for at den gjennomføres. Og jeg er takknemlig for, og jeg beundrer alle de modige, hardføre kvinner og menn som nå reiser ut for å øve med NATO. Det er ikke for alle, det de militære gjør. Jeg hadde ikke overlevd en dag ute i felt.

Men vi partnere må jo overleve hjemme også disse ukene. Det er ikke alltid lett. For mange av oss så halverer ikke arbeidsmengden på hjemmebane seg selv om arbeidskraften i husholdningen er halvert. Vi må håndtere alt som har med barn og hjem å gjøre alene over en lengre periode. Mange av oss er vandt med det og har gjort det i mange år og har en formening om hvordan ukene blir. Men det kommer også nye forsvarspartnere til hvert år som skal gjennom de lengre øvelsene for første gang. For deres sin del så tenker jeg at det er viktig at vi anerkjenner at det kan være krevende å være den som er hjemme under øvelse, enten man har barn eller ikke. Man må finne seg i at det kan bli ensomme uker og at man må ta ansvar for alt som skjer i hjemmet alene disse ukene. Og av en eller annen grunn så er det typisk at man punkterer ett dekk, kræsjer bilen eller får en vannlekkasje i huset under øvelse.

Forsvaret selv skriver kort på sine hjemmesider at forsvarsfamilier gjerne er preget av det de kaller tapperhetskultur og at denne består i at familiene selv tenker at de må tåle belastningene som kommer med tilværelsen og at man selv ikke ønsker å være en belastning ved å uttrykke at det kan være utfordrende. Jeg liker dette med forsvarsfamilier. Det er noe ved yrket til den militære som kan gjøre at familier blir veldig samlet og at livssituasjonen blir et familieprosjekt i seg selv. Samtidig så tenker jeg at vi må være litt forsiktige med å underkommunisere utfordringene vi står i. Jeg tenker spesielt med tanke på to grupper. De som er nye partnere inn i forsvarslivet og barnefamiliene.

Med hensyn til de nye partnerne så tenker jeg at det er viktig at de får et realistisk bilde fra tidlig av, av hvordan livet kan bli. Både det positive og det negative. Det er ikke så lett når man er ung og livet er en fest, å se for seg valgene man kommer til å stå ovenfor når de første gøye årene er over. Jeg skal ikke skrive masse om akkurat det nå, men jeg tror NATO-øvelsene er en god anledning til å ta en virkelighetssjekk. Både på hvordan det er å være alene over lengre tid men også ved at vi snakker litt om og tillater oss å si høyt, at det kan være ganske kjipt å være alene over lengre øvelser. Kanskje kan en større åpenhet rundt det hele bidra til at dem som trenger en støtte eller en hjelpende hånd under øvelse, tør å bryte med tapperhetskulturen og faktisk si ifra når det blir for mye.

Når det gjelder barnefamilier så får viktigheten av åpenhet og anerkjennelse for utfordringene en helt ny dimensjon. Jeg sitter for tiden begravd i forskningsartikler som beskriver hvordan militær yrkestilhørighet påvirker barna på både godt og vondt. Jeg rettet bachelorgraden min mot barne- og ungdomspsykologi og undersøkte risikofaktorer for barn i velfungerende familier når jeg skrev oppgaven. Denne gangen retter jeg masteravhandlingen min mot forsvarsfamilier og undersøker risikofaktorer blant oss. For vi er gjerne betraktet som velfungerende familier. Men vi utsetter også barna våre for en rekke risikoer når vi velger denne tilværelsen. Jeg skal ikke utdype her, men jeg kommer til å vende tilbake til temaet senere.

Det som er viktig for oss å ha med når vi går inn i øvelsen på hjemmebane er at foreldrestress er en anerkjent risikofaktor for barns senere utvikling av ulike typer lidelser. Termene er bedre poengtert på engelsk under navnene parental stress, maternal stress og paternal stress. I forskningen ligger det en anerkjennelse av at stress som er forbundet med foreldrerollen, kan gjøre oss mindre sensitive i møte med barna våre (veldig kort forklart). Fravær av en forelder eller annet nettverk kan påvirke hvordan vi responderer mot barna våre og vi utsetter dem for en risiko for strev som vi nødvendigvis ikke ser konturene av mens de er små. Jeg tror vi gjør lurt i å ha dette med oss. Barna er bærere av våre valg.

Når det er sagt, så er det ikke bare på vondt dette. Mye forskning (blant annet fra NKVTS som jeg har skrevet om tidligere), viser at det kan ligge mye mestring for barna også å være med på dette forsvarsprosjektet vi som familier har. De tar ikke skade av å hjelpe til hjemme og bidra med å få hjulene til å gå rundt. Tvert i mot så kan de oppleve stor mestring av det så lenge vi foreldre tar ansvaret og ikke belemrer barna med situasjonen.

Når de militære nå går inn i øvelse ute i felt så går vi partnere inn i øvelse på hjemmefelten. Vi skal teste vår evne til å håndtere det som livet har å by på alene. Både på vegne av familien, barna våre og oss selv. Vi skal være motiverte til oppdraget hjemme og vi skal være ukritiske til hva som kreves av oss for at for at partneren vår får være med å løse oppdraget til Forsvaret. Også må vi stålsette oss på å vaske uniform og netting som har vært i felt i lang tid når den kommer tilbake.

Jeg slår et slag for å gjeninnføre øvelsesgaven. Den hadde en kort levetid på Bardufoss etter at jeg fikk mannen min til å kjøpe meg et par Gucci solbriller etter en lengre øvelse. Forslaget var populært blant damene men det døde nok sakte ut. Det er lett å kjenne på at vi får lite igjen for innsatsen som legges ned i hjemmet disse ukene men til syvende og sist så får vi et bedre styrket Forsvar. 

Lykke til med Nordic Response 2024 til alle militære! Og lykke til med oppdraget hjemme til alle store og små hjemmehelter!