"Not from around here"

Jeg kan ikke konkretisere i et enkelt innlegg hvordan tilhørigheten til Forsvaret dannes fra sidelinjen. Tilhørigheten blir bygd sakte men sikkert, bit for bit. Så jeg må bruke noen innlegg på å gå tilbake til start. Jeg kommer ikke til å gi noen kronologisk beskrivelse, hendelsene dukker opp som en flyt av minner og slik får de komme fram her også underveis. Men tilhørighet starter ofte med mangel på tilhørighet. I møte med noe nytt og ukjent på en ferd som tar deg med til du er en del av det. Man må bare være åpen for det som er nytt.

Ett av mine første minner om manglende tilhørighet startet i planleggingen av flytting til Bardufoss. Det var vinteren 2012, ca februar. Jeg var på besøk hos Eirik i hans (forferdelige) forsvarsleilighet og var i planleggingen av å skulle kjøpe det som den gang var Parfymelle på Amfi Finnsnes. Jeg skulle ta buss fra Bardufoss til Finnsnes tidlig på dagen for å møte de daværende eierne. Eirik var på jobb og skulle komme dit når han var ferdig. I nærmere 30 minusgrader hadde jeg kledd meg pent for møtet. Jeg husker det så godt! Jeg hadde på meg svarte ufôrete skinnstøvletter og en tynn, tynn skinnjakke som var mer som en kald genser. Sto i nærmere 20 minutter å ventet på bussen i kulda. Jeg var så kald! De andre som ventet på bussen sto selvfølgelig med dunjakker, luer, votter, vintersko og full pakke. De så rart på meg mens jeg sto å skalv og var sikkert blå i hele trynet. En slik kulde hadde jeg aldri kjent før, og jeg hadde ikke begrep om hva en vinter i Bardufoss innebar.

Senere fortalte jeg historien til Eiriks beste venn, Sveinung, som Eirik har delt hele sin tid i Forsvaret sammen med. Vi lo av det og Sveinung sier "De som sto der, de tenkte: Not from around here!". Han hadde så rett. Not from around here. Langt ifra. Bardufoss var som et bizarro-univers for meg. Så langt ifra alt jeg visste fra før. Det var små hendelser som var utrolig avgjørende for at jeg skulle bygge min tilhørighet til denne gudsforlatte plassen som jeg snart skulle flytte til. 

Senere skulle jeg bli en selverklært mester i å kle meg godt. Når vi var på fest på vinteren så hadde jeg med meg (eller Eirik måtte ha med seg) en sekk med klær i til meg. Der var ullundertøy, boblebukse, fleece, dunjakke, vintersko, votter, lue og skjerf. Når festen var over hoppet jeg ut av finkjole og småsko og kledde meg for gåturen hjem. Det var ofte bare en eller to taxier som kjørte der og det var en litt upålitelig tjeneste, så vi måtte alltid gå hjem etter fest. Faktisk var det en god kollega av Eirik som sa engang jeg sto å kledde meg opp i vinterklærne "Vi har noe å lære av Marte og bekledning". Da var den der. En liten bit av tilhørighet. En liten bit av at dette får jeg til. Livet i kulda, det fikser jeg.

Psst! Bildet med meg på er tatt 09. mai 2014. Det viser snømengden i hagen vår en vakker maidag i Bardufoss. Når mai kom så insisterte jeg på vårjakke (kanskje samme skinnjakka som jeg hadde på meg på bussen på vei til Finnsnes?) og småsko!

Det andre bildet viser bilen min en hyggelig morning etter et snefall.