Får du ikke tak i han? 

Sånn er det bare. Er du sammen med en offiser så vet du aldri når du får tak i han. Nå er klokken snart syv på kvelden og jeg har forsøkt å ringe ett par ganger i løpet av dagen uten å høre noe fra han. Man vet aldri når det blir en slik dag. Så vidt jeg vet så er det ingen øvelse i dag. Når det er øvelse så er jeg litt mer forberedt på at jeg ikke får tak i han. Men det er helt vanlig med dager hvor han er utilgjengelig uten at jeg vet det på forhånd. For alt han vet så kan jeg ha kræsjet bilen eller huset kan stå i brann. Han vil være lykkelig uvitende helt til jobben tillater at han kan ringe hjem. Forhåpentligvis så rekker han å ringe hjem i tide til å ta en natta-facetime med Nora, men det kan jeg ikke love henne. Så da er det best å distrahere henne med litt lek og sofakos slik at hun ikke begynner å kjenne på pappa-savnet på kvelden. 

Selv om det er mange barn som vokser opp i forskjellige familiekonstellasjoner og situasjoner, så er det ofte en stabilitet og regelmessighet man forsøker å opprettholde for barna sine. Dersom man er skilt så kanskje man lager noen rutiner og regler på kontakten med den forelderen som ikke har samvær. Det er ikke noe vi får til som forsvarsfamilie. Vi kan prøve, men til syvende og sist så er det jobben i Forsvaret som legger føring på om det går eller ikke. Den eneste stabiliteten vi klarer å få til, er at mamma er her og at hjemmet vårt er stabilt. Sofakroken, rommet, senga og lekene. Ankeret er hjemmet. I dag hadde jenta mi en venninne med hjem fra skolen og i det vi går ut av bilen roper datteren min "På onsdag kommer pappa hjem!!". Jeg får litt vondt i magen når hun gleder seg til pappa skal komme hjem eller til å ringe han. For jeg vet jo at pappa mest sannsynlig kommer hjem på onsdag, men det er ikke sikkert. Og da har han vært borte i nesten to uker, så det er klart hun savner han. 

Forøvrig så tenker jeg at det er fint i et forhold, at man ikke alltid må vite hvor den andre er og at man klarer å gå en stund uten å ha kontakt med hverandre. Men det må befestes i en tillit til hverandre og en forståelse for jobben i Forsvaret. For det er ikke han som bestemmer seg for å ikke ringe hjem, det er jobben som forhindrer det. Jeg vet at han mest sannsynlig kommer til å ringe meg i kveld siden han ikke skal jobbe døgn. Men hvis han ikke gjør det så er det bare sånn det er noen ganger. Man blir vandt med det. Det du kan trøste deg med mens du venter på å høre fra offiseren din, er at du er sterk, selvstendig og at du vokser på det. Og at du gjør det for landet.