Om stjernesludd og Irak-mode.

Alle som har sendt offiseren sin ut i internasjonale operasjoner, har et narrativ rundt det. En historie eller en opplevelse som alltid vil være med. Om du er kjæreste, forelder, søsken eller barn av en som har reist ut i internasjonal operasjon, så har du en historie om når offiseren dro, avskjeden og tiden mens man venter på å få offiseren hjem. Du har nok også laget deg noen mestringsstrategier enten på forhånd eller underveis. Min ble det som jeg i ettertid kaller for Irak-mode, moduset jeg går i når jeg vet at jeg fullt og holdent har ansvaret for absolutt alt som skjer hjemme. 

November 2019 skulle Eirik reise til Irak. Han skulle komme hjem i juni 2020. Det var planlagt to hjemreiser, eller leave som det kalles, i løpet av perioden. Den ene ble ikke noe av på grunn av pandemien. Grytidlig en morgen i november kom det en bil og hentet han hjemme. Det var mørkt, kaldt og sne. Jeg og Nora måtte si hadet til han i døråpningen hjemme, og han forlot som om det var en vanlig øvelse han skulle på. Men denne gangen skulle vi ikke se hverandre før om tre måneder. Det ble tomt i huset på en annen måte, en ny måte. Sikkert fordi det ble litt tomt inni meg denne gangen. Etterhvert som morgenen gikk gjorde jeg klar datteren vår for å ta henne i barnehagen. Hun var bare tre år, men allerede vandt med at pappa var mye borte. Til de ansatte i barnehagen minnet jeg på om at pappa hadde reist i dag og at vi må være oppmerksomme på reaksjoner, fra i dag av og fremover. 

På den den kalde bilturen hjem fra barnehagen klimpret Stjernesludd av DumDum Boys ut av høyttaleren. Mens sneen lavet ned. Den har aldri vært så fin og sår som den var da og kommer alltid til å minne meg om den dagen Eirik reiste til Irak. Når jeg nærmet meg postkassen vår tenkte jeg at jeg ikke ville gå ut av bilen i kulda for å hente posten. Så slo det meg "Marte, hvis du utsetter én eneste oppgave fra i dag av, så kommer hele lasset til å rase". Og det er mitt Irak-mode, mestringsstrategien som sørger for at jeg klarer å holde hodet over vann når oppgavene i hjemmet hagler inn. Ikke utsett, bare gjør. Er du heldig så finner du et pusterom fordi du er à jour. Uansett så er du garantert å være bedre forberedt når det oppstår noe uforutsett. 

Kanskje har du et familiemedlem eller en kollega som er i samme situasjon, hvor samboeren er ute i internasjonale operasjoner. Hvis du har det, så håper jeg du støtter, lytter og til og med kanskje hjelper med noe hvis du har tid til det. Ikke bare skal man få lasset til å gå rundt hjemme, men man skal opprettholde og ivareta forholdet sitt digitalt med mange begrensninger. Hvis man er foreldre så skal man også finne metoder for å ivareta barnet og offiserens foreldreskap. Jeg kommer nok til å skrive mer om det. Til nå vil jeg bare si at den som er hjemme trenger støtte og forståelse. Det er ikke alltid gode råd nytter, for hver situasjon er unik. Men det kan nytte at noen er der, og lytter. Og for noen som ser situasjonen utenfra så kanskje et Irak-mode virker voldsomt, at det er en måte å bidra til sine egne høye skuldre og man kan tenke at personen burde slappe mer av. 

Men for oss som er vandt med å være alene om hjemmet, så har vi lært at påkjenningen kan bli for stor dersom bilen plutselig streiker, eller det kommer et Bardufoss-lass med sne på kort varsel, eller det skjer noe uforutsett med barnet ditt. Da nytter det ikke at oppvasken står, og klesvasken har hopet seg opp og middagen ikke er handlet inn fordi du skulle senke skuldrene en time kvelden før. Det gjør det bare verre. Dersom du har kontroll på husholdningen så er du forberedt når det uforutsette skjer. Da har du kanskje overskudd til å håndtere det. Belønningen kommer når man er à jour, og det er ikke så ofte dessverre. Det er mange av oss som er i den alderen og, med små barn og i starten eller midten av karriere og arbeidsliv. Det er en krevende livsfase. Så støtt heller den som er hjemme inn i Irak-mode. Ikke ut av det. Støtt personen i oppdraget med å få hjemmet til å gå rundt.