Patriot eller martyr?

Ja, det er store ord det. Virkelig. Men det er ord jeg tenker på ganske ofte. Nå mener jeg ikke patriot i en nasjonalistisk forstand. Det må sies. Det er noe positivt og mektig over ordet. At man har noe å strekke seg for, noe ekstra som gjør det verdt det. Men det er forbundet med fedrelandet vårt. For selv om det kanskje for noen kan høres ut som en fremmed klisje, så håper jeg også at ordet ligger nært for mange. 

Etterhvert som årene med Forsvaret har gått, og ofrene og valgene vi gjør som forsvarsfamilie har blitt flere, så må vi være patriotiske. Når vi savner offiseren vår, eller drar på et skolearrangement uten offiseren, eller synes at hverdagen fra hverandre virker håpløs, da kan et patriotisk mindset være til trøst. Vi må huske at vi gjør det for rikets sikkerhet, eller for å bevare samarbeid med andre nasjoner og at det foreligger grunner som er større enn oss selv for å stå i det. Jeg har møtt mange som har uttrykt at de synes dette er en fjern og flåsete tankegang, også har jeg møtt mange som viser forståelse for tankesettet. Spennet er stort, fra de som synes Forsvarets oppdrag virker tullete og kommer med holdninger som at "nå er det NATO-øvelse, eller Forsvaret skal leke krig igjen". Til de som har en forståelse for nødvendigheten og viktigheten av jobben som gjøres. De fleste aner ikke. Omfanget av Forsvarets virke er så stort at det er nesten ikke til å tro. 

Innimellom så tenker jeg at dem som slipper å gå med bekymringene som kan komme med å være så tett på Forsvaret, er heldige. Selv om jeg også tenker at det kan føre til en ignoranse som ikke er bra. For det herjer krig rundt oss, nærme oss. Og av den grunn så vil jeg ha et forsvar. Det er både det store verdensbildet og den mye mindre kulturen som Forsvaret tilbyr, som bidrar til at vi blir patriotiske i hvorfor vi gjør det vi gjør. Det er patriotismen som får meg til å si ofte til Nora at hun er et forsvarsbarn, som får meg til å synes det er viktig at det står "For alt vi har. Og alt vi er" på genseren til Trøsteløven. Eller som gjør meg stolt når hun vil ha militærbuffen rundt halsen i stedet for den myke, rosa jeg har kjøpt til henne. 

Samtidig så kjenner jeg også på at det er utydelige grenser noen ganger mellom å være patriot og martyr. Når man er på sitt aller mest slitne, og man føler at kostnadene er altfor store, så er det veldig fort gjort å gå over i en martyrrolle. Det er jo en offerrolle, egentlig ganske smakløs rolle å finne seg selv i. Jeg har måttet gi litt plass til denne martyren som dukker opp innimellom. Bruke litt tid på å kjenne på det og etterhvert også akseptere at den delen av meg kan komme fram fra tid til annen. Det er jo ikke så rart. Det går ikke en dag uten at jeg savner familien min, tenker på at jeg kanskje ikke skal være i nærheten når foreldrene mine blir eldre, savner vennene mine på Mo og ikke minst skulle ønske at datteren min fikk være mer med pappaen sin. Da går jeg litt fra patriot til martyr. Martyren i meg kommer nok til å få plass på denne bloggen. Har nok fått det allerede. 

Tidligere har jeg kanskje tenkt at det ikke skal være plass til martyren, det er så ukledelig. Nå tenker jeg motsatt, det må være litt rom for det også. Det er naturlig. For tilværelsen til alle forsvarsfamilier er reell. Det er ikke noe vi finner på for å skape en offerrolle. Tilværelsen vår er reell og nødvendig. Og det er ingen klisje - vi gjør det for landet.