Penisen til Per-Willy Amundsen

Jeg har for tiden mange tanker om de mange formene for undertrykkelse av kvinner. Selv om vi er privilegerte i Norge og har kommet langt i kvinnekampen, så er det nok av eksempler på at det fortsatt er en kamp. Blant annet har selveste lederen for justiskomiteen på Stortinget i dag vist oss på ettertrykkelig vis at kampen mot undertrykkelse av norske kvinner fortsatt er viktig og nødvendig selv om vi har kommet langt. 

Jeg har selv så ferske opplevelser av å føle meg undertrykt at tankene om temaet svirrer løst i hodet mitt. Jeg tror de fleste kvinner er vandt med en mer eller mindre konstant strøm av ulike former for undertrykking. Kommentarer, blikk, himling med øynene, akking, stille behandling og så videre. Det kan være vanskelig å merke. For vi må ikke være hårsåre. Vi må tåle litt. Det var jo ikke ment slik, det må vi jo forstå. Det er vanskelig å merke at man selv begynner å begrense atferden sin når undertrykking kommer som en jevn strøm fra ulike hold over lang tid.

For min del, så var det når undertrykking plutselig forekom på en mindre arena, fortsatt i "det små", men med høyere tetthet som ga en mer kvelende følelse enn når det kommer små skudd på en større arena fra flere hold. Jeg merket at jeg ikke bare justerte min generelle atferd som kvinne etter sømmelighet og folkeskikk, men at jeg begrenset meg mer og mer i rom der det er naturlig at jeg får ytre meg på lik linje med andre som var tilstede. Jeg fikk signaler om at jeg burde snakke mindre, uttale meg mindre og til slutt så fikk jeg en sjåvinistisk fordom servert midt i fleisen. Basert på hvem jeg er. Hvordan jeg er som menneske. Jeg følte meg veldig undertrykt og begrenset.

Det som er så "kjekt" med undertrykking av kvinner i Norge i 2024, er at vi i mange tilfeller er privilegerte nok til å si "ferdig med det! Dette behøver jeg ikke finne meg i", også kan vi ta kontroll over eget liv igjen. I 2024 så er hersketeknikker og manipulasjon avslørt. Det er ikke noen vits i å prøve på det engang. Uansett om du er mann som undertrykker kvinner, eller kvinne som undertrykker menn eller hva, bare å la være. Informasjonsflyten og aktualiteten i dag er så stor og heldigvis svermer medier av fagfolk som ønsker å komme hersketeknikker og undertrykkelse til livs og gladelig deler av kunnskapen sin. Fordi det kan være livsfarlig å undertrykke andre.

Min ferske følelse av å bli undertrykt av en mann er for meg viktig og den har virkelig åpnet opp perspektivet mitt på undertrykkelse. Jeg innbiller meg at jeg "alltid" har hatt en forståelse for de store sammenhengene av undertrykking. De åpenbare sammenhengene hvor noen har færre rettigheter enn andre basert på kjønn, etnisitet eller legning. Denne mindre åpenbare formen for undertrykkelse av enkelte har ikke vært like lett for meg å forstå før jeg selv følte på den. Hvordan étt enkelt menneske kan bidra til at noen få personer begrenses og lukker seg for omgivelsene.

Det er ikke bare menn som undertrykker kvinner. Vi undertrykker dessverre hverandre også. Kanskje i mindre grad systemisk, og at det kommer mer i blikk, retorikk, overseelse og ignoranse mellom enkeltindivider. Men vi gjør det. Kvinner sender signaler til hverandre om at du må jenke deg ned, ta mindre plass, du er teit, typisk deg, begrens deg i mitt nærvær og så videre. Og det er en utrolig utfordrende form for kvinneundertrykkelse som sjelden blir adressert. Vi ønsker å løfte hverandre opp, men det hender at kvinner løfter opp den ene ved å undertrykke den andre. Det er blant de vondeste ettertankene jeg har med meg i slutten av 30-årene. At undertrykking mellom kvinner ikke tar slutt selv om man blir eldre. Den får bare nye former som er tilpasset nye livsfaser.

Og denne ettertanken kan vi ha med oss i "forsvarsfrue"-tilværelsen. For det kan hende, kanskje, en sjelden gang i ny og ne, at vi kan ha en tendens til å fostre en litt unødvendig konkurransekultur som kan innebære både at vi legger litt prestisje i å skulle ha mye erfaring med forsvarstilværelsen. Eller at vi innimellom kan invalidere hverandres erfaringer og opplevelser når noen forteller hvordan de har det. Jeg har opplevd å være i situasjoner der det nesten kjentes ut som om mine følelser var "feil" uansett hva jeg sa. Hvis jeg savner han så er jeg ikke uavhengig nok. Hvis jeg synes det er greit at han er borte lenge så kan vi jo ikke ha det så godt sammen.

Jeg sier dette veldig forsiktig, for jeg vet at det ikke er alles opplevelse og det kan være mange som ikke har den erfaringen. Men så kan det være noen som kjenner igjen det jeg skriver også. Jeg synes kanskje dette er noe med det vanskeligste jeg har skrevet om til nå. For jeg vil ikke angripe vår egen kultur, medsøstrene mine og miljøet vårt. Og jeg innser at dersom jeg tenker at dette kan være et tema, så er jeg, - eller har vært, kanskje en del av problemet selv. 

Jeg har opp gjennom årene hørt utsagn selv som kan være signaler fra den ene til andre at "dersom han ikke har tjent utenlands, så vet du ikke hva det handler om enda. Dersom dere er et ferskt par, så har du mye å lære. Har han ikke vært til sjøs så vet du ingenting. Har dere ikke flyttet enda så bare vent". Resultatet kan bli at det blir sendt et jantelovsk signal om at "du må ikke tro du er noe". Dette til tross for at vi vet så innmari godt om alle de utallige ulike kombinasjonene av forsvarsfamilier som finnes - alle like viktige!

Selv om jeg adresserer dette som et "problem" her og nå, så er det (etter min mening) fortsatt bare en liten del av en ellers oppbyggende og støttende kultur. Og jeg tror ikke vi tenker så mye over at vi kan gi responser til våre medsøstre som kan kjennes ut som en invalidering eller til og med som en form for undertrykking.

Vi står ofte i en strøm av motsettende forventninger til hvilke holdninger vi skal ha til forsvarstilværelsen og vi vet at forventninger som regel kommer av at noen andre uttrykker hva de synes vi skal tenke, mene, føle og gjøre. Når jeg nå snakker om elementene i kulturen som kan virke undertrykkende så mener jeg ikke de gangene vi har åpne samtaler med hverandre, gir hverandre råd og trøst og deler hvordan vi håndterer det. Jeg tenker på de gangene vi bruker hint og blikk for å kommunisere hva vi synes om hverandres holdninger eller atferd. Det er da vi begrenser hverandre.

Det er en annen side av likestillingskampen til det Norske Forsvaret. Det er vi som er plassert i en husmorrolle som er som tatt rett ut fra 1950-tallet mens vi fasiliterer for mannen vår sitt maskuline yrke. Samtidig så skal vi være moderne kvinner i full jobb som selvfølgelig skal fikse alt det som før i tiden var greit å klassifisere som "manneoppgaver". Feminismen kan noen ganger sammenlignes med den forvirrende penisen til Per-Willy Amundsen: Jeg vet ikke alltid opp ned på den! Kan jeg få være kvinne, ta meg av barn og la mannen være kriger hvis det er det jeg selv vil? Eller er jeg ikke er kvinne nok hvis jeg ikke kan støpe grunnmuren på garasjen selv?

Jeg vet ikke selv. Det jeg har kommet fram til er at det beste må være å bare være slik som en selv ønsker å være. For min del så fikk denne undertrykkingen meg til å gå noen ekstra runder med meg selv om hva jeg vil gjøre mer av og hva som motiverer meg. Både denne bloggen og temaet for masteren min er et resultat av følelsen av undertrykkelse. Jeg sverger til meg selv at ingen igjen, noensinne, skal få begrense meg og min ytring. Det skal jeg aldri igjen tillate. Og det skal ikke du heller tillate. Ikke la noen andre sette begrensninger for deg!

Også kan vi forsvarsfruer, som per i dag ikke på noe vis er beskyttet eller medregnet i den offisielle likestillingskampen til Forsvaret, tenke godt over om vi tar vare på hverandre eller om vi snubler hverandre.

Psst: Overskriften er kanskje irrelevant, men den er også fantastisk forløsende akkurat i dag! Gratulerer med dagen, kvinner - særlig til dere som har opplevd penisen til Per-Willy Amundsen så kjedelig at dere latet som dere ikke visste hva dere skulle gjøre med den bare for å slippe!