Quasi-tradwife life

Gratulerer på etterskudd med kvinnedagen som var til alle kvinner og alle menn! Livet ditt hadde ikke eksistert uten en kvinne! Tenk på det! Siden øvelse Joint Viking 2025 pågår så inntas rollen som kvasi-tradwife for fullt hos meg og hos mange andre sivile partnere. Ved siden av full jobb som de fleste partnere av ansatte i Forsvaret har (Heen et al., 2023) så skal husholdningen driftes alene over en lengre periode. Det betyr at alt av oppgaver i hjemmet samt praktisk og emosjonelt ansvar for barn faller på partneren mens den militære er på øvelse. Jeg tar åpenbart kun høyde for sivile, kvinnelige partnere når jeg bruker begrepet tradwife i denne sammenhengen uten hensyn til at det helt sikkert er sivile, mannlige partnere som tar hånd om hus og barn mens partneren er på øvelse - kudos til alle! 

Men for mange av oss kvinner så er det et tradisjonelt, gammeldags kjønnsrollemønster som utspeiles når det er øvelse (så vel som når det pendles eller tjenestegjøres utenlands eller annet lengre fravær). Vi er hjemme og vasker klær og koser med barna mens mennene kommer hjem skitne og lukter bål og diesel. Til gjengjeld får vi øvelsesgave når lønna hans kommer som skal kompensere for innsatsen. Eller, det kan hende det med øvelsesgave ikke har festet seg godt nok blant den militære mannlige befolkningen enda så jeg kommer til å fortsette å skrive om det til det har blitt en greie! Tilværelsen er samtidig kvasi fordi de fleste av oss jobber ved siden av tradwife-livet noe som innebærer at vi ofte er sliten som en klut når perioden er over og det samsvarer ikke med mitt inntrykk av den moderne tradwife-bevegelsen. 

Mange av oss får den militære hjem denne uken og det er gjerne noen forventninger knyttet til hjemkomsten og at familien skal samles igjen. Noen ganger så kan man være så vandt med hvordan overgangene er når mannen kommer hjem at man ikke har avklart med seg selv hvilke forventninger man egentlig har. Jeg kan selv tenke at jeg ikke har de store forventningene til hva han skal bidra med når han kommer hjem, vi skal bare være sammen, hente oss inn og få litt mer orden i hjemmet. Det kan jeg inni meg sidestille med å ikke ha forventninger i det hele tatt når han kommer fra øvelse, men når dette skal utarte seg i praksis så kan det bli tydelig at også dette er forventninger som trengs å kalibreres med han som kommer hjem etter to uker i felt. Med en ujevn døgnrytme, som har vært på jobb døgnet rundt og utført fysisk og psykisk hardt arbeid ute over en lengre periode under værforholdene som følger med Indre Troms. 

I en veldig innholdsrik og spennende samtale jeg nylig hadde med en militær, ble likestilling i forsvarsfamilielivet et tema. Altså ikke bare hvordan likestilles kvinner og menn i arbeidslivet med et fokus på at kvinner fortsatt gjør det meste av hus- og omsorgsarbeid, men med vinklingen hvorvidt vi gir plass til å sidestille mannen i omsorgsoppgavene hjemme. I forsvarsfamilietilværelsen så er dette en nøtt å knekke. På den ene siden så er det nødvendig at det kommuniseres ut til nye partnere at det er en tilværelse som i perioder krever mye av den sivile så vel som den militære. Sivile partnere bør få en tidlig forståelse for hva tilværelsen innebærer for begge parter og at det for den sivile betyr å stå mye alene med ansvar for hjem og barn. Man må være forberedt på tunge, ensomme tak og reflektere over om man er villig til å leve et liv på sidelinjen av Forsvarsoppdraget. Det er en nødvendig avklaring å ta med seg selv, slik at man kan...ja, for å si det rett ut: la mannen fortsette i yrket. Den andre siden av det er jo at den gjengse militære mannen i dag ønsker å delta mer i hjemmet (dersom man betrakter de tre undersøkelsene fra AFI "samliv i Forsvaret). De vil være mer tilstede i barndommen til barna sine enn det som tidligere var normen og det kan oppstå en indre konflikt mellom jobb og familieliv. 

Det kan hende at dette på et vis øker kravene til hva vi sivile partnere må legge tilrette for og besørge. I undersøkelser så kommer det frem at sivile partnere kan oppleve mannen som et fremmedelement i den bobla vi går inn i mens han er borte, hovedsakelig i forbindelse med INTOPS (NKVTS, 2023). Det er jo reelt og det er ikke meningen å invalidere manges (og min egen) opplevelse av det. Men samtidig så er dette en tilværelse som innebærer mange, mange kompromisser og justeringer i samlivet. Og selv om det kan være krevende å "slippe mannen til" når man har eksistert i boblen over en periode, så kan det være nødvendig for å bidra til å dempe den indre konflikten som kan oppstå hos de militære som føler seg revet mellom jobb og familie. Det kan være vanskelig når mannen kommer hjem og vi for det første kanskje må tilrettelegge for at han kan få hvile ut og justere seg (her vil nok mannen min si at jeg har litt å gå på). Også må vi samtidig gi han rom til å koble seg på i et fornuftig tempo etter øvelse når vi selv kanskje har et behov for å koble oss litt av. 

Det er sikkert mange som ikke kjenner seg igjen i dette, men jeg tar ikke opp temaet helt tilfeldig. Det er noen signaler ute der om at sivile partnere har litt å gå på når det gjelder å ta i mot den mer familieorienterte militære mannen i hjemmet også. Signalene om den nye familieorienterte, militære mannen har blitt kommunisert ut til Forsvaret over en lengre periode nå og det er nok viktig at vi snakker mer om hva dette kan bety i praksis for familiene også. For det er ikke bare i Forsvaret denne praksisen skal utøves, men hjemme også. Jeg er klar over at dette kan være et antiklimatisk budskap i forbindelse med kvinnedagen og at fraværet av feministiske holdninger kan stinke for noen. Jeg betrakter meg selv som en feminist, det har jeg "alltid" gjort. Samtidig så innfinner jeg meg med at jeg lever i et samliv som er sterkt preget av tradisjonelle kjønnsroller som handler om at jeg må tilrettelegge for hans yrke og at jeg bærer det primære ansvaret for hus og barn. Det er et valg og en livsstil. Det kan være både meningsfylt og innholdsløst. Men det er slik tilværelsen er for mange forsvarsfamilier. Selvfølgelig kan det være forskjeller blant oss også, noen toner ned karriereklatringen og noen sitter i stillinger som er lettere å kombinere med familieliv. Men man kommer sjeldent utenom at det er et høyt press i Forsvaret - og det krever at familien ønsker, orker, klarer og har vilje til å henge med. Og hvem vet, kanskje kan kvasi-tradwife-lignende justeringer som innebærer å være enda mer rause enn det vi allerede er med mannen, bidra til en større opplevelse av et sidestilt forhold?