Overskriften står i anførselstegn fordi det er noe jeg sier til meg selv stadig vekk. Hvorfor skal jeg ta en scene som tilhører mange, mange tusen av oss? Det var tusenvis av oss før meg, det er tusenvis av oss nå og det kommer tusenvis av oss etter meg. Av oss, sivile partnere av ansatte i det norske Forsvaret. Hvorfor skal jeg bare valse opp på scenen som om jeg eier den og som om jeg er berettiget denne plassen til å skrive om tilværelsen? Jeg føler at jeg må si noe mer om akkurat dette. 

For tiden deltar jeg på et utvikle-meg-selv-og-skrivingen kurs som holdes av Ida Jackson. Dere som vet hvem Ida Jackson er, vet nok at hun er en brilliant forfatter og et menneske uten sidestykke. Hun er blant annet skaperen og forfatteren bak Brillebjørn - den vidunderlige bamsen som hjelper barna våre å navigere i livet, pluss en rekke andre roste verker i ulike sjangre. Gjennom kurset skal jeg lære meg å overse frykten for kritikerne, for å kunne dele mer åpent og mer autentisk med dere. Istedetfor å skrive innleggene med super-diplomatiske toner som kan tilfredstille alle, så skal jeg legge vekk frykten for å provosere, og heller tørre å fremkalle de følelsene som fellesskapet har utnevnt som negative følelser. Når jeg nå har gitt meg selv dette rommet for å kunne uttrykke hvordan forsvarsfamilietilværelsen affekterer meg, så ligger det en undertone her som sier at du også affekteres av den på samme vis. Og det er jo slettes ikke sikkert. Dermed må jeg tørre å røre i ulike følelser hos deg som leser her, hvis jeg i det hele tatt skal ha sjans å røre i noens følelser. 

Svaret på hvorfor jeg har "tatt" denne scenen er komplisert. Det er praktiske årsaker blandet med emosjonelle utspring. De praktiske grunnene handler om at jeg kan skrive for meg selv når jeg er alene, noe jeg er veldig mye. Jeg trenger ikke øve for å få det til, men jeg kan praktisere skriving for å utvikle meg. Jeg kan få ut gruff for meg selv og jeg kan velge å invitere deg inn i gruffet her. Men mest av alt så var jeg - og er forsåvidt, lei av at vi sivile partnere ikke har noen stemme. Det hjelper oss ikke stort at vi blir tematisert innenfor forsvarskulturen når det er i det sivile livet vi ferdes og hører hjemme. Vel, jeg digger at nettsteder som Forsvarets forum og Stratagem er store og stadig øker i vekst og jeg leser selv på begge sidene. Men bestemor og tante leser ikke der (beklager stereotypien, den er basert på svogerforskning). For mange ute i det sivile livet så kan forsvarssnakket bli både tørt og teknisk  - og upersonlig. 

På mange måter så er vi i en så god posisjon fordi Forsvaret i utgangspunktet skal gjenspeile demokratiet. Men jeg vet ikke helt om jeg synes det gjør det, folk vet lite om prosessene og engasjementet virker å være relativt lavt faktisk. Det er mange ganger jeg har sett på prosesser som skjer og tenkt at dette er udemokratisk. Fordi det får ikke nok mediadekning, eller det står ikke tydelig nok om det i partiprogrammer og folk vet ikke at det skjer før det er ferdig. Min hensikt her er ikke å ta noe stort ansvar for dette, selv om jeg innimellom vil dele en mening eller to når jeg føler for det. Det betyr heller ikke at jeg skal blogge om matpakken jeg smører til dattera mi, eller at jeg skal vise frem det slitne interiøret eller alle halvferdige prosjektene i huset (selv om alt dette bærer sterkt preg av forsvarstilværelsen). Jeg vet at mitt perspektiv på tilværelsen bare er en én stemme blant så mange, mange tusen partnere - hver og én med sine ulike opplevelser av en tilværelse vi deler. Samtidig så vet jeg også at per nå så er det ingen som har gått opp på den scenen og tatt til ordet, selv om tanken kanskje har vært der for flere. Det er kjempeskummelt, det er langt ut av komfortsonen - for meg også. Jeg vet at jeg må gi dere noe personlig, dele åpent for at dere skal kjenne dere igjen i det jeg skriver og for at ikke bare min familie skal forstå - men helst for at din familie også skal kunne lese her og kanskje få en ny innsikt i denne tilværelsen som du har valgt på sidelinjen av Forsvaret. 

Jeg ønsker at min familie skal forstå at de ikke har mistet meg til min mann, de har mistet meg til Forsvaret. Jeg vil at svigermor skal vite at hun ikke mistet sin sønn til meg, hun mistet han til Forsvaret lenge før meg. Slik som så mange foreldre før våre har mistet sønner og døtre til Forsvaret, til fordel for den dedikasjonen som kreves av hele familien ved å velge denne tilværelsen. Jeg vil at de sivile som føler de har mistet sine sønner og døtre til Forsvaret, skal vite at det er ikke vi partnere som er tyven. Det er det Forsvaret som er. Det er vi partnere som tilbyr landets militære en varm og kjærlighetsfylt seng mellom feltseng og ensomme kvarter. Det er vi som tilbyr dem varme i kulda og noe verdt å kjempe for. Det er vi som står klare til å ta dem i mot i en lun stue og som ofrer våre egne drømmer for at de skal få fortsette. Jeg vet ikke om Stridstrenbataljonen fortsatt bruker slagordet "kraften bak slaget", men det er det jeg pleier å tenke om oss partnere - vi er kraften bak slaget. På tvers av Hær, Sjø og Luft så er det vi som er kraften bak slaget. 

Derfor vil jeg invitere alle inn. Hele min familie, og hele din familie. Jeg vil gi alle muligheten til å få noen glimt bak veggene til forsvarsfamilier. Jeg har blitt ordentlig glad i bloggen min. Glad i dette fristedet hvor gjestene kommer og går, hvor jeg kan si det jeg vil og den som vil lese er velkommen. Jeg har hatt gode lesertall hver uke siden jeg begynte å blogge, på de dårligste ukene er det fortsatt flere hundre lesere her inne. Jeg fortsetter å få tilbakemeldinger fra sivile, både partnere og andre, om at de får noe ut av å lese her. Det er jeg utrolig glad for, og derfor vil jeg jobbe med å utvikle både skrivingen og selve bloggen ved å delta på Jackson sitt skrivekurs "Sort messe". Men jeg ønsker gjerne din hjelp også. Dersom du leser et innlegg å tenker "dette skulle svigerfar ha lest" så del det gjerne på sosiale medier, eller send det rett til svigerfar. Det er ikke for å glorifisere meg som noen yppersteprest blant forsvarspartnere, men fordi jeg er en av få som inviterer alle inn. Jeg når rett og slett ikke ut til din svigerfar uten din hjelp (putt inn valgfritt familiemedlem med manglende forståelse). 

Jeg vet at du er der, du som kan mer om tilværelsen enn meg, du som har erfart mer enn meg. Du som er ny i tilværelsen er også der, du som kanskje er litt forvirret etter din første bataljonsfest og som nettopp har sett noen merkelige ritualer for første gang. Jeg anerkjenner dere begge. Jeg liker ikke å tenke på det som om at jeg "tar" scenen (selv om det er det kritikeren inni meg sier). Jeg liker best å tenke på det som om at jeg pusher på for å lage en scene for oss.