Skulle gjerne flyttet etter...

Nå har jeg ikke skrevet på en liten uke her, det har vært travle uker alene. Og merkelig nok så har jeg vært lite inspirert til å skrive nå mens jeg har vært alene under øvelsen. Det er litt rart, for NATO-øvelser legger alltid et lite ekstra press på tilværelsen her hjemme også. Både praktisk fordi det er en langvarig øvelse og det er lenge å være alene. Men den vekker også litt av den indre motivasjonen som jeg har for å akseptere tilværelsen. Og jeg synes det er litt stas å se oppdateringer fra øvelsen i nyhetene og i sosiale medier, det bidrar til en litt god følelse rundt det hele. Den gode følelsen er nødvendig å få litt påfyll av. Jeg merker ingenting av øvelsen her på Elverum så da er det fint å få noen inntrykk gjennom media.

Av en eller annen grunn så har jeg savnet Bardufoss de siste månedene. Har tenkt tanken om å flytte etter slik at vi kan være sammen der i noen år framover nå. Jeg synes det er sårt at han må være der og at det skal være vanskelig for meg og datteren vår å komme etter. For det beste hadde vært om vi fikk være sammen, bo sammen på vanlig vis. Men når jeg tenker tanken å begynner å se på mulighetene for det så lander jeg alltid på at det ikke vil være en god løsning for meg og Nora. Vi er så godt etablert på Elverum. Har så mange fine naboer rundt oss, Nora har masse venner og har det godt på skolen. Vi vet hva vi har.

Dessuten så ville forutsetningene fra Forsvaret på mange måter være de samme som de er nå. Vi hadde kommet til å vært mye alene hjemme der også. Ventet på at han skulle komme hjem fra jobb på kvelden, øvelser, vakter, reise hit og dit og så videre. Den eneste forskjellen hadde vært at vi hadde hatt seks måneder mer med vinter, måtte etablere oss på nytt med jobb, skole og nettverk og at vi hadde mistet mulighetene som vi har på Østlandet.

Men ja... jeg savner Bardufoss. Savner lyset fra sneen på vinteren og gatelyset i høstmørket. Savner den friske, uforurensede lukten av hele stedet. Jeg savner cideren fra Mack og jeg savner å vaske klisset øl bort fra pensko etter å ha vært i baren i Rusta leir. Savner å gå hjem fra baren i stekende midnattssol, og jeg savner det sterke nordlyset som lyser inn vinduet i kveldsmørket. Jeg savner Kaffemøya og jordbær-teen deres. Savner at det skjer så lite at man blir med på alt. Ikke slik som her, her skjer det så mye at man blir ikke med på noe. Og av ingen annen grunn enn at det blir et symptom på yrkesskaden til mannen min, så savner jeg å kjøre bak lange, militære kolonner som drar meg gjennom Indre Troms på tregest mulig måte. Savner å sitte bak rattet å banne fortvilet mens dagen går i fra meg. Savner til og med kanskje litt når beltevogner har kjørt på sne i mildvær og det fryser på på natta slik at man må kjøre til jobb livredd for å punktere dekkene på grunn av de frosne sporene. Jeg savner Bardufoss, og jeg savner mannen min som er der.

Akkurat nå så har jeg nesten glemt hvorfor jeg panisk ville flytte fra Bardufoss for noen år siden. Jeg husker bare alt jeg savner. Og mye av det jeg savner med Bardufoss nå, er de samme tingene som jeg var kjempelei av når vi flyttet til Rena. Men det er slik det er. Jeg kan være så fylt opp av nostalgi at jeg sprekker men det endrer ikke at Bardufoss for oss alle tre er uaktuelt av 1000 gode grunner akkurat nå.

Jeg har også fått et spennende jobbtilbud som tar meg rett i hjertet av arbeid med familier. Selv om jeg har med meg et familieperspektiv inn i jobben jeg har i dag, så er det ikke målrettet familiearbeid. Det er alltids noens foreldre, barn eller søsken som jeg har med å gjøre. Og jeg vet at hvordan jeg behandler mennesker i jobben min, er av betydning for både den det gjelder, men også for de som står den personen nært. Men i jobben jeg er tilbudt nå så er det familien som er i sentrum. Hvordan hvert enkelt familiemedlem sin velferd påvirker velferden til hele familien, ikke minst barnas velferd og forutsetninger. Jeg er utrolig spent, og det tar tankene mine vekk fra Bardufoss og tilbake til her og nå. Jeg er glad for alle mulighetene som hedmarken tilbyr med sine bygder og byer som ligger spredt rundt om.

Jeg vet at forsvarskommunene ønsker at vi pendlerfamilier flytter etter. Og jeg forstår at de ønsker det. Men det går ikke. Det er vanskelig å flytte barn, bytte jobber, selge og kjøpe hus hver gang den militære skal bytte stilling og tjenestested. Bare det å kjøpe møbler i forbindelse med alle flyttinger er jo et kapittel i seg selv. Hadde det vært realistisk så tror jeg vi er mange som ville ha flyttet etter. Det er virkelig et kompromiss som går ut over familielivet å være pendlerfamilie. Jeg kan ikke tro at det finnes noen som ønsker å være fra familien sin i ukedagene over flere år.

Men vi vet ikke hva vi kommer til dersom vi flytter på oss. Vi vet ikke hvordan skole og barnehage er. Eller hvordan tilstand det er på boligen dersom man trenger en forsvarsbolig. Vi vet ikke hvor lenge nettverket vi klarer å få oss der varer og vi vet ikke selv hvor lenge det blir til den militære må begynne å pendle andre veien igjen. Det er for utrygt å flytte etter når både det sosiale og økonomiske påvirkes så mye av flyttingene. Vi har det best her, slik som dette.

Også er det helt greit å gå litt inn og ut av det som er nå, og det som man savner. Enten det er en plass, en tid eller mannen sin. Jeg elsker våren som er her på Elverum. Og jeg savnet virkelig våren når vi bodde på Bardufoss. Jeg vil sikkert alltid savne Bardufoss litt så lenge mannen min er der. Det er jo han jeg egentlig savner og det er vel naturlig å lete etter løsninger på at vi kan få være sammen som en familie. Jeg får ha tilgode å kjenne ølkliss under hælene og å være døgnvill på grunn av midnattssolen. Kanskje jeg rekker å besøke Bardufoss i løpet av dette året slik at jeg kan få litt påfyll av alt det fine den lille plassen har å by på. Snart kommer han hjem igjen og da glemmer jeg raskt savnet etter Bardufoss for en liten stund.