Store høvding...

...skviser litt hardere. 

Denne helgen har vi tilbragt med en annen forsvarsfamilie og det heteste temaet når forsvarsfolk samles er såklart Forsvaret. Vi har reflektert, undret, drøftet, diskutert, vært sikre, tvilt, elsket, hatet og vært ambivalente sammen rundt tilværelsen som forsvarsfamilier. Ambivalens virker å være loddet i livet til både forsvarsansatte og deres respektive halvdeler. Det er ikke lett for verken de ansatte eller familiene deres å kjenne på usikkerheten rundt for eksempel pensjonsordningen og det begynner rett og slett å bli veldig vanskelig å finne rasjonale for å fortsette tilværelsen. 

I NAVs kvartalsrapport over sykefravær i Norge som ble fremlagt i forrige uke viste det seg at militært ansatte er den yrkesgruppen som har minst sykefravær i Norge og som gruppe er de dermed mest på jobb blant oss. Deres omlag 17 000 ansatte innfridde i tillegg over 22 000 årsverk i 2023 (Forsvaret.no) noe som betyr at de ansatte jobber inn omtrent 5000 årsverk ekstra. Forsiktig sagt er det ut i fra dette ikke urimelig å hevde at de er blant landets mest dedikerte yrkesgruppe - og de får smuler igjen for dedikasjonen sin. Dessverre. Og det er så lett å bare se de 695 ansatte som i 2023 sluttet til fordel for andre yrker som et tall og en del av statistikken, men i realiteten så var de en viktig del av landets forsvarsevne. Med en kompetanse som tar årevis å gjenoppbygge og som med stor sannsynlighet ikke er fullt replikerbar på grunn av hver enkeltes unike sammensetning av erfaringer. Det er leit, men også svært forståelig at flere velger å forlate tilværelsen. De samtalene vi har hatt i helgen har gjerne ført til det store spørsmålet om hvorvidt man skal fortsette eller ikke.

Og på dager som nå, hvor statsbudsjett blir fremlagt eller når pensjonssamtalene mellom Regjering og fagforbundene ble utsatt til neste år, så er det så frustrerende å være vitne til noe som tilsynelatende kan være så forbanna enkelt! De ansatte ønsker, trenger og fortjener høyere lønn og en pensjonsordning som gir de uttelling for det de faktisk jobber og som sikrer at de kan jobbe etter fylte 60 år. De ber ikke om at ulike lønnstillegg skal bakes inn som det ene og det andre med et påfølgende mandat til ytterligere beordring av dem. Det er ikke godt nok å jobbe langt utover eget årsverk, være borte fra familien i korte og lange perioder uten at det er pensjonsgivende og å ha lederansvar på høye nivåer for middels lønnstrinn innenfor statens lønnsregulativer lengre. Blant personellet som sluttet i 2023 hadde 33 prosent av respondentene i undersøkelsen til FFI ti netter eller mer borte fra hjemmet i en normal måned og fem prosent av disse var ikke pendlere. Det er heller ikke slik at alt fravær fra hjemmet kompenseres økonomisk og en del av det faller inn under normal lønn uten kompensasjon, som pendling for eksempel. 

Jeg kan sikkert skrive side opp og ned om betydningen av at de ansatte blir hørt og møtt på dette i tiden som kommer, men jeg skal forsøke å holde meg til det som er kjernen i at jeg skriver her og det er for å belyse et sivilt-partner perspektiv. Fra tid til annen så får vi kommentarer om at det er frivillig å velge denne tilværelsen og spørsmål om hvorfor vi ikke bare slutter dersom det er så belastende. Jeg tror veldig mange kan relatere til å ha fått det spørsmålet. Vi stiller det jo til oss selv også og tallene jeg viser til over her handler om belyse hvorfor det å avslutte tilværelsen er et aktuelt tema for tiden. Jeg verken kan eller skal gi et militært perspektiv på hvorfor de ansatte velger å slutte eller å bli, men jeg kan gi et sivilt-partner perspektiv. Og la meg ha det sagt at det er et perspektiv. Det er ikke alle sivile partneres følelser, men et perspektiv som kan romme flere i samme situasjon enn meg selv. 

Det skaper en enorm frykt i meg å tenke at vi skal kutte båndet til det eneste livet vi kjenner sammen. Selv om organisasjonen stadig setter oss på prøve, så er Forsvaret også sikkerhetsnettet vårt og forsvarsfamilier sentrerer rundt organisasjonen og tilpasser samlivet deretter. Dersom vi forlater Forsvaret så forlater vi det eneste fellesskapet vi har bygd opp sammen og vi forlater familieidentiteten vår til fordel for en tilværelse vi som par overhodet ikke kjenner. Vi vet ikke på noen slags vis hva vi går til. Jeg forstår at det kan høres far-fetched ut for andre og at for mange går samlivet sin gang uavhengig av yrke, og det er vanskelig å beskrive akkurat dette momentet ved forsvarsfamilietilværelsen. Men dersom vi ikke har Forsvaret så sitter vi igjen med veldig lite. Det kjennes ut som man forlater alt på veien mens vi plukker opp og samler på biter i Forsvarets fellesskap. Innimellom finner vi en sivil bit og tar den med oss, vel vitende om at vi kommer til å miste den på bakken igjen etterhvert. 

Jeg vet ikke om forholdet vårt hadde tålt en sivil tilværelse. Jeg tror jo det hadde det, men jeg vet ikke. Jeg vet ikke om vi kan leve sammen slik at vi begge kommer hjem hver dag etter klokken fire, for vi har aldri prøvd. Jeg vet at vi tåler fravær og lange perioder fra hverandre og at vi har det fint sammen slik, for det er det eneste vi kjenner til sammen som par. Jeg vet ikke om vi hadde klart å finne oss felles venner sammen utenfor Forsvarets landsskap. Hvordan finner man felles fellesskap dersom ingen har delt opplevelsen av å tjene utenlands og noen har delte opplevelser med å være alene hjemme med barn? Hvordan skal vi bygge opp nye fellesskap uten noe til felles med andre? hvis vi mister tilgang til den strukturen som tilbyr oss som par ett felles fellesskap? Jeg tørr ikke tenke på det. Vennskapene kan kanskje bestå, men det er forskjell på å være innenfor eller utenfor et fellesskap. Vi har så lite igjen hvis vi forlater Forsvaret. Vi har så innmari lite igjen. Og når vi ser bort fra lønn og pensjon og fandens oldemor så har vi knyttet så utrolig sterke bånd og relasjoner som vi rett og slett ikke har råd til å gi slipp på. Vi vet ikke helt hvem vi er uten. Vi vet ikke hvordan vi er som par, hvilken type foreldre vi er eller hvordan vi er som familie uten Forsvaret. Det er vår felles identitet. 

Så selv om det innimellom kan virke vanvittig eller selvpåført at man ikke velger seg ut av en tilværelse som er frivillig, så er det ikke så lett å velge seg ut. Vi mister så mye ved å gjøre det. Forsvarsansatte og familiene deres har en lang tradisjon med å ikke klage, ikke kreve, men akseptere og å ta det de får. Men nå skjerpes greierne, og det er nødvendig at de som fortsatt velger tilværelsen ytrer seg og blir hørt når det gjelder hva som skal til for å fortsette. Til syvende og sist er det de som velger tilværelsen som kan si hva som skal til for at de skal fortsette å velge Forsvaret.