Tapperhetskultur: Sivil-partner perspektivet

I de to siste innleggene har jeg skrevet om mannlige og kvinnelige militære perspektiver på tapperhetskulturen slik den fremkom i datamaterialet til masteroppgaven min. Det kan være greit å få frem at perspektiver på tapperhetskulturen ble indusert ut i fra bearbeidelsen av datamaterialet og hensikten med studien var å undersøke betydningen av sosial støtte for partnere av ansatte i det norske Forsvaret og at tapperhetskulturen i seg selv ikke var noe mål for studien. Likevel viste tapperhetskulturen seg i informantenes beretninger om sosiale interaksjoner både innad i kjernefamilien, i øvrige familiære og sivile relasjoner og innad i forsvarskulturen. I de tidligere perspektivene som er presentert fra de militære informantene var jeg selv situert som en forsker som utforsket nye perspektiver fra et utvalg jeg selv ikke var en del av. Dette var annerledes i det kvinnelige sivil-partner perspektivet hvor jeg var "insider" i eget utvalg som beskrevet av Neumann og Neumann (2023). Jeg innfridde selv inklusjonskriteriene for studiens informanter og deler felles erfaringer med dem. Til tross for dette var det ikke nødvendigvis slik at våre felles erfaringer umiddelbart førte til intersubjektivitet. Mine egne oppfatninger og antagelser ble utfordret underveis og det ble synlig hvor ulikt vi kan oppleve, tenke og handle rundt like erfaringer.

Blant de sivile kvinnelige partnerne kom tapperhetskulturen til syne gjennom sosiale interaksjoner med andre sivile som ikke er tilknyttet Forsvaret. Selv om de sivile og militære partnerne tilsynelatende deler livssituasjon, så er det noen sosiale ulikheter i livene som er så store at man kan si at deres livsverdener er veldig forskjellige. Dette handler om at de militære i stor grad er omringet av militære miljøer hvor forståelsen for deres livssituasjon er høy og deles med fellesskapet. De private nettverkene til familiene består for det meste av vennskap og private relasjoner med andre militære, noe som gjør at de militære er i mindre behov for forståelse fra andre sivile miljøer. De sivile partnerne er ikke en del av forsvarskulturens kjerne, og det fremstår som om at det er en del av kulturen som rommer de sivile partnerne og en del av kulturen hvor det ikke er "plass" til de sivile, noe som for så vidt er naturlig.

De sivile partnerne ferdes for det meste i sivile miljøer. De jobber i sivile miljøer hvor forståelse og kunnskap om forsvarsfamilietilværelsen er lav, de tar det meste av arbeidet med oppfølging av barna i sivile miljøer som skole, barnehage og fritidsaktiviteter og de forsøker å etablere vennskap med andre sivile fordi de har behov for relasjoner utenfor nettverket de får gjennom Forsvaret. I likhet med det kvinnelige militære perspektivet fremkommer det hos de sivile partnerne at belastningene tidvis overgår tilgjengelige ressurser. Eksempelvis sier en sivil partner i forbindelse med mannens deployering: 

«De har sin sorg, jeg har min. Man må skyve til sides egen sorg og savn, for man må ta barna. Kanskje hvis man hadde noen å prate med underveis, at man kunne på en måte...» 

Selv om informanten ikke fullfører setningen så kan man tolke at budskapet er mangel på sosial støtte fra noen som forstår situasjonen. For de sivile partnerne som er bosatt på et sted med lavere grad av forsvarstetthet enn i de mindre forsvarskommunene, var manglende forståelse fra sivile miljøer et tema som gikk igjen i intervjuene: 

«Ingen av de har jobbet eller har partner i Forsvaret. Da får jeg den «Jeg skjønner ikke at du orker.» Man bosetter seg jo ikke helt sentralt. Og flytter ofte. De forstår ikke hvordan man klarer. Da må jeg bagatellisere det også blir det en mental tilstand, for å slippe de negative kommentarene.»

Det er i møte med andre sivile som ikke har forståelse, at tapperhetskulturen kommer til uttrykk blant de sivile partnerne. Maguire og kollegaer (2022) viser til at stoisismen til forsvarsfamiliemedlemmene kan være til hinder for at de mobiliserer sosial støtte ved behov mens Skomorovsky (2014) har funnet at sosial støtte fra sivile nettverk er en unik beskyttelsesfaktor for sivile partneres psykiske helse. Skomorovsky (2014) fant også at sosial støtte fra deres militære nettverk ikke har denne samme beskyttende egenskapen. Som kjent er ofte det motsatte av en beskyttelsesfaktor - en risikofaktor - for utfallet, noe som betyr at mangel på sosial støtte fra sivile nettverk kan utgjøre en risikofaktor for sivile partneres psykiske helse. De militære informantene uttrykte ikke det samme behovet for forståelse fra sine sivile miljøer som det de sivile partnerne, slik som eksempelvis denne ene mannlige informanten: 

«Jeg tror ikke andre er klar over hvordan vi har det. Men det lever jeg fint med.»

I datamaterialet fremstår det som om at dette handler om at de militære i stor grad omringes av andre i lik livssituasjon, noe som fører til at de opplever forståelse i større grad enn de sivile partnerne. Dette vil jeg komme tilbake til senere, men det kan føre til at det ikke bare er i møte med andre sivile at tapperhetskulturen kommer til uttrykk for de sivile partnerne og at den også er nødvendig i møte med den militære kulturen: 

«Det er ingenting som heter utfordring i Forsvaret. Det er alltid en løsning. Å snakke om det eller si hvis noe er utfordrende, det gjør man ikke. Det er sånn jeg opplever det. Man kan ikke si at noe er vanskelig.»

De sivile partnerne står med ett ben i hver leir og uttrykk for tapperhetskulturen kan være nødvendig i møte med både sivile og militære miljøer. Siden de ikke er omringet av Forsvarets fellesskap kan de bli mer sårbare i møte med miljøene de ferdes i og de er også mer utsatt for negative kommentarer om familiens livsstil enn det de militære er. Samtidig blir ivaretagelse av familiene stadig viktigere i tråd med at moderne familieverdier blir viktigere for Forsvarets ansatte. 

I dette innlegget så får jeg la det være med det siden temaet er stort. Senere, og kanskje i neste innlegg, vil jeg gå mer inn på forskjellene mellom miljøene som omringer de sivile og de militære partnerne som bidrar til å forklare hvorfor forståelse og sosial støtte fra sivile miljøer kan være betydningsfullt for de sivile partnerne til forsvarsansatte.