Det er på tide å dele mer fra masteroppgaven og jeg tygger på hvordan jeg skal få destillert innholdet i den til relativt korte innlegg uten å måtte beskrive mange temaer for å belyse ett enkelt tema. Jeg har skrevet om den såkalte catch-22 situasjonen som særlig sivile partnere kan havne i dersom samlivsbrudd blir nødvendig for et forsvarspar. I dette innlegget tenker jeg å tematisere tapperhetskulturen som det virker å være en bred enighet om at forsvarsfamilier gjerne er preget av. Forsvaret selv beskriver at tapperhetskulturen innebærer at alle i familien skal tåle belastningene som medfølger tilværelsen, og ikke belaste familien ytterligere ved å uttrykke at tilværelsen kan være vanskelig. De beskriver også at dette kan være til hinder for at forsvarsfamilier eller enkelte medlemmer av familien oppsøker hjelp og støtte fra nettverk og hjelpeapparat (Forsvaret.no, 2024). I datamaterialet til masteren min fremkom det forskjellige uttrykk for tapperhetskulturen og jeg fikk tre ulike perspektiver på dette. Et mannlig militært perspektiv, et kvinnelig militært perspektiv og et kvinnelig sivil-partner perspektiv. I dette innlegget vil jeg tematisere det mannlige militære perspektivet og de andre i kommende innlegg. 

I det mannlige militære perspektivet kommer tapperhetskulturen til syne gjennom høy dedikasjon til yrket, også kjent som oppdragsvilje. Tilsynelatende innebærer dette at dedikasjonen til å løse oppdraget har forrang over familielivet i hverdagen blant de militære mennene. Dette handler ikke om at familien ikke er viktig eller verdsettes høyt av dem, men det er jobben som virker å være styrende for hvordan familielivet skal løses for dem her og nå. Ulike sitater fra studien som underbygger dette er eksempelvis: 

 "Nøkkelen er å noen ganger prioritere ordentlig hardt på jobb. Jeg har mye dårlig samvittighet for det er ting jeg kunne ønske jeg kunne ta tak i (på jobb), men jeg pendler ikke lenger. Da kunne jeg jobbe dobbelt så mye"

«Det verste var at hen begynte å gå, jeg gikk glipp av barnets første skritt. Kanskje jeg er litt kynisk, men det gikk greit. Jeg reiste for å hjelpe myndigheter med noe viktig, og det gjorde det greit."

«PREP-kurset opplyste. Jeg er engasjert i at man skal ha det bra på jobb. Hvis man har det bra hjemme, så gjør man det bra på jobb. Har man det ikke bra hjemme, er det stor sannsynlighet for at man presterer dårlig på jobb.»

«Overordnet i hverdagslivet er det jobben først. Er det oppdukkende hendelser i familien man ikke har kontroll på og ikke har planlagt, da kommer familien først.»

Utsagnene er hentet fra ulike militære menn, med forskjellige militære utdannelser og karriereløp - både OF og OR, og de belyser hvordan jobben er styrende for hvordan familielivet leves. Som jeg bemerker i oppgaven så er det viktig å vite at de militære er selektert på bakgrunn av deres psykiske hardførhet og forpliktelse til yrket (Johnsen et al., 2014), og de ville neppe ha vært i yrket uten evnen til beinharde prioriteringer mellom yrket og privatliv. Samtidig blir dette et uttrykk for tapperhetskulturen fordi undertonene i utsagnene henviser til at de er klar over nedprioriteringene som medfølger yrket, og mekanismene innebærer å vektlegge grunnen til at man prioriterer slik som man gjør - som er å gjøre sitt ytterste for at Norge skal ha et forsvar. Samtidig er det viktig å bemerke at det som i datamaterialet fremstår som en villighet til å sette jobben foran familielivet i det mannlige militære perspektivet, modereres når de snakker om sin fremtid i Forsvaret hvor ønsket om en mer familievennlig tilværelse kommer til uttrykk:

«Kanskje ikke begge skal bli bataljonssjef. Kanskje ingen av oss. Det må vi finne ut om det lar seg gjøre med hvordan vi ønsker å ha det som familie.»

Dersom jeg skal bevege meg ut av masterens streben etter objektivitet og over i det personlige, så vil jeg trekke det så langt som å si at landets forsvarsevne er avhengig av militært personell med et slikt tankesett. Man kan anta at et tankesett som fokuserer på det negative ved å gå glipp av deler av familielivet kan virke svekkende på deres robusthet og utholdenhet i yrket, og således svekke norsk forsvarsevne. Samtidig kan dette tankesettet også være til hinder for å se omfanget av, og å anerkjenne reelle utfordringer og belastninger for familien. I en studie av Maguire og kollegaer (2022) om australske veteranfamilier beskrives det at forsvarskulturens stoisisme gjennomsyrer veteranfamiliene på tvers av generasjoner, altså både hos voksne og barn i familiene. De fant at dette førte til at familiene/medlemmene utsatte å oppsøke hjelp ved behov og at både veteranen og familiemedlemmer tilsynelatende hadde opplevd langvarig motgang og utfordringer uten å klage eller vise følelser. 

Det kan nok være gjenkjennbart for norske forsvarsfamilier også, og det er viktig å tematisere nettopp hva tapperhetskulturen inneholder for å øke vår bevissthet rundt balansen mellom å evne å omformulere utfordringer til noe positivt eller noe lite viktig, og å anerkjenne det når utfordringene overgår det vi har indre eller ytre ressurser til å mestre på egenhånd. Perspektivet som fremtrer i mitt datamateriale er ikke nødvendigvis generaliserbart over på alle mannlige militære, men det er et perspektiv innhentet gjennom samfunnsvitenskapelig metode som kan gi noe kunnskap om innholdet i begrepet. Tapperhetskulturen ser heller ikke nødvendigvis lik ut mellom de mannlige og kvinnelige militære eller for de sivile partnerne, og ved å utforske ulike perspektiver ved tilværelsen kan man utvikle større forståelse for hvorfor noen militære velger å avslutte karrieren i Forsvaret på grunn av familielivet.