Som beskrevet i forrige innlegg så kommer tapperhetskulturen til syne på ulike måter mellom de mannlige og de kvinnelige militære og de sivile informantene i studien. Selv er jeg fjernt situert i forhold til et kvinnelig militært perspektiv, men jeg ønsker å skrive om det her fordi det fremkom viktige kontraster mellom de mannlige og kvinnelige militære informantene. I et kvinnelig militært perspektiv er emosjonelle aspekter ved tilværelsen mer fremtredende enn hos de mannlige. Blant de mannlige informantene uttrykkes belastninger på familielivet som lite problematisk, mens det i det kvinnelige militære perspektivet fremkommer at utfordringene tærer mer på enn det de gir uttrykk for i møte med andre. Blant annet sier en kvinne i forbindelse med at hun skulle reise for å tjenestegjøre i internasjonal innsats:

«Det var en helt forferdelig følelse å stå i gangen og si ha det, og vite at de skulle på jobb og i barnehage. Er det siste gangen jeg lukter på og tar på barnet mitt igjen, og får kjenne hen? Så jeg holdt masken i det de lukket døra, satt meg på stua og da gråt jeg når de gikk.» 

Masken som holdes er et uttrykk for tapperhetskulturen. Tilsynelatende ligger det vonde følelser bak oppdragsviljen som skyves til sides også internt i familien. Mitt inntrykk er at det blant sivile kan være en generell oppfatning av at utenlandstjeneste er frivillig og at det sjeldent beordres til dette, noe som kan føre til at noen sivile undrer seg over hva som får militære til å reise ut mens det fortsatt er små barn i husholdningen. Én av nyansene i dette kan være at utenlandstjeneste er en del av kompetansebyggingen som gir en unik erfaring som er viktig for Forsvaret, og selv om de militære ikke nødvendigvis alltid blir beordret til utenlandstjeneste så foreligger det ofte en forventning om at man skal dele på byrden og tilegne seg denne kompetansen (Brunovskis et al., 2023). Norge har politiske forpliktelser som det militære personellet må løse, og ved å reise ut så bidrar man til å dra lasset. Det er ikke ukjent at livsfasene kolliderer med karriereløpet til Forsvaret, noe jeg vil komme tilbake til i fremtidige innlegg. Risikoen ved å ikke overleve utenlandstjeneste blir også berørt av mannlige informanter i studien, men med mindre emosjonelt uttrykk:  

"Jeg måler risikoen og sannsynligheten for det opp mot faren for å dø i trafikken i morgen." 

Sitatene står i kontrast til hverandre og belyser at emosjonene og perspektivene kan være ulike mellom de militære og at det kan være ulikt mellom kjønnene. Faren for å miste livet under tjeneste i internasjonale operasjoner er reell og lik for både militære kvinner og menn, men i datamaterialet kommer følelsene mer til uttrykk i det kvinnelige perspektivet. Begge sitatene kan anses som uttrykk for tapperhetskulturen og de gir tilgang på ulike tankesett og mekanismer når det skal prioriteres mellom oppdrag og familieliv. Tapperhetskulturen kommer også til syne i den generelle tilværelsen som forsvarsfamilie i det kvinnelige militære perspektivet: 

«Det er verst når jeg er hjemme alene. Særlig babyperioden med nattevåk. Det sliter mentalt. Det er slitsomt og tøft, men det går bra.»

Tapperhetskulturen gjenspeiles ved at informanten påpeker at det går bra selv om foreldrerollen og småbarnsfasen tærer på. Det er viktig å ha i mente at militære informanter, både kvinnelige og mannlige, deltok i studien med bakgrunn i at de selv er partnere av militære og at deres kjernefamilie dermed er ekstra belastet som følge av forsvarsfamilietilværelsen. Informantene i militære par opplever en dobbel belastning ved at begge partene ofte har høyt fravær fra hjemmet og har lite til ingen avlastning i hverdagen i form av nærhet til øvrig familie. De preges gjerne av at de har lite felles familietid og at de bytter på å være hjemme med barn og å utfylle forpliktelser på jobb som reising, øvelser, overtid og lignende. Dette belyses blant annet av den ene mannlige informanten: 

«Barna begynner å lure på om ikke både mamma og pappa skal være her samtidig snart? Det er ikke bra. Og det var slik vi var enige om at vi ikke skal ha det.»

I likhet med det mannlige militære perspektivet uttrykkes det også i det kvinnelige militære perspektivet at det er usikkert om familien ønsker å stå i den krevende tilværelsen frem til avgang av naturlige årsaker:

«Klarer begge å stå i yrket hele karrieren? Det er ingen garanti for det. Vi kjenner på det, siden jobbene krever så mye av oss. Det er ikke mye som skal til før slottet vårt raser.»

Tapperhetskulturen kan være en beskyttende mentalitet som hjelper den militære og familiene å overkomme belastningene mens de pågår, men den kan også være et hinder for at familiene mobiliserer støtte ved behov. Kunnskapen som belyser følelseslivet, tankesettet og mekanismene til de militære og deres familier er inngangsporter til å forstå familienes behov og hva som skal til for at de velger tilværelsen og ikke velger seg ut av den. Jeg er utrolig takknemlig for informantene i studien som bidro til varierte perspektiver på tilværelsen og nyanser i studiens funn.