"Trener" vi oss på å undertrykke tegn på at det er for mye for oss?

Dette spørsmålet stiller NKVTS seg når de oppsummerer funnene i rapporten om helse, livskvalitet og hverdagsliv blant norske veteranfamilier. De skriver:

"Et spørsmål blir da om partnerne i stor grad «trener» seg til å undertrykke tegn på at det er i ferd med å bli for mye for dem, og om det også kan bli vanskeligere for dem selv og omgivelsene deres å plukke opp tidlige signaler"

Til det tenker jeg bare: No shit, Sherlock. Selvfølgelig gjør vi det! Vi er mestere i å undertrykke egne behov. Det er slik vi klarer å være med på ferden, er det ikke? Jeg hadde ikke klart å henge med den livssituasjonen som følger med å være forsvarsfamilie, uten å undertrykke egne behov. Man blir jo gradvis kjent med belastningene som Forsvaret legger på familielivet. Det er ikke noe som kommer fra dag én, det er noe som blir påført litt etter litt. Og etterhvert så blir man bedre og bedre på å argumentere for hvorfor valgene vi tar, som noen ganger er helt åpenbare belastninger for en selv og barna, er de riktige valgene å ta. Selvfølgelig innebærer det en høy grad av undertrykking. 

Nå handler jo rapporten i hovedsak om veteranfamilier, men NKVTS er tydelige på at det er utfordrende å skille mellom belastninger som kommer av å være veteranfamilie kontra å være forsvarsfamilie, fordi en jobb i Forsvaret er både belastende og inngripende i familielivet uavhengig av om man har vært gjennom utenlandstjeneste eller ikke. Så når jeg skriver om hvordan du eller jeg trener på å undertrykke tegn på at vi er overbelastet, vil jeg at du skal vite at det er anerkjent at vi gjør det uansett om vi har vært gjennom deployering eller ikke. 

Jeg har jo nevnt her tidligere at jeg selv er innom et møte med veggen. Og det var ekstremt utfordrende å forstå at det var det som skjedde. Det var krevende å sette ord på, det var vanskelig å ta seg tid til å lytte til kroppen, og det var vanskelig å kjenne på at signaler fra kroppen etterhvert ble helt umulige å ikke lytte til. Jeg har jo trent i mange år på å overse slike signaler.

Selv om jeg høres både negativ og selvmedlidende ut her nå, så mener ikke jeg at det er feil at vi gjør det. Jeg tenker at det er helt nødvendig at vi gjør det. Det er klart vi skal trene på å undertrykke egne behov. Hvem av oss hadde fortsatt livet på slep etter Forsvaret hvis vi hadde lyttet til egne behov? 

Jeg kjenner jo deg. Du som nylig har flyttet fra et sted du var glad i til enda en ny plass. Eller du som skal være alene i året som kommer fordi mannen din skal få ta den anerkjente militære utdanningen. Du som går å venter på at han snart skal deployere. Eller som spør deg selv nesten hver dag hvor dere skal bo og som føler at du aldri lander helt der dere er. Også du som snart skal flytte men som kjenner det stikker fordi barna trives. Jeg kjenner jo dere. Det er klart dere undertrykker. Dere må jo det! Har ikke sjans å la han fortsette karrieren hvis dere ikke fortsetter å undertrykke. 

Hvis jeg og dere hadde sagt at "Nå trenger vi deg her, jeg og barna, vi trenger deg tilstede i noen år framover og vi trenger å vite hvor vi skal bo", ja.. da hadde det blitt et tynt forsvar da. Vi kan ikke si det. Prisen er kanskje at vi går på en smell fordi vi ikke oppdaget signalene i tide før det blir for mye. Hvis jeg skal være patriotisk så kan jeg jo si at det er en liten kostnad å ta for å bidra til forsvarsevnen. Hvis samfunnet rundt oss kan se på støyten som "å ta en for laget" så er det enda bedre. For da kan vi føle oss forstått hvis vi går på en smell. 

For min egen del så tenker jeg å bli flinkere til å lytte på kroppen og forsøke å ikke undertrykke alt hele tiden. Finne en bedre balanse. Det håper jeg at alle forsvarsfruer gjør, eller begynner å gjøre mer av. Det er helt sikkert andre grep som kan gjøres enn å holde offiseren hjemme når det blir for mye. Men jeg tror ikke vi kommer utenom å måtte være mestere på å undertrykke egne behov og å utvikle strategier for dette. På et vis så er det det vi må trene på, være gode til for å stå i det. Det er en del av vår rolle i det.