Og da mener jeg egentlig ikke offisersgrad, selv om det også gjelder for det jeg skal skrive om nå. Men jeg mener at i uansett hvilken "grad" du som er sammen med en offiser føler at du "gir" for jobben til offiseren, så er du med å drar lasset akkurat like mye som alle andre. Jeg har fått så mange fine tilbakemeldinger de siste dagene, mange som kjenner seg igjen og har satt pris på at jeg har valgt å begynne å dele. Og en av de samtalene jeg har hatt i dag, vil jeg dele litt fra.

Jeg snakket med en ganske så hardbarka forsvarsfrue, som sa at hun trodde kanskje ikke denne bloggen var noe for henne, at den kanskje var mer for de som hadde en "tøffere" tilværelse med menn som var mer borte og mer utenlands blant annet. Nå skal det sies at hennes mann har tjent i utlandet han, og han er virkelig en respektert offiser som har tjent landet i mange, mange år. Og det har hun også. Og hun både er og har vært mye alene. Men som så mange før henne, så er det ikke uvanlig å undervurdere hva det er vi faktisk gjør. Vi er ganske "dårlige" på å anerkjenne egen innsats og viktigheten av rollen vår. 

Det er jo ikke så rart egentlig. Tilværelsen innebærer jo også perioder som er lettere enn andre perioder, hvor offiseren er mer hjemme og man kan leve mer normalt. Også er det jo hverdagen og det vanlige livet vi lever. Så det kjennes kanskje voldsomt ut å skal begynne å klappe seg selv på skuldra for at offiseren vår går på jobb. Jeg tror en av grunnene til at det ikke har tredd frem noen hittil som vil blogge om tilværelsen eller "rope høyt" om den (som jeg vet om, kan jo hende jeg har levd mer under en sten enn jeg er klar over), er fordi mange ikke vil stikke hånda i været og skryte av det vi gjør. Jeg tror det sitter langt inne. 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det. Jeg har alltid tenkt at det vi gjør skulle bare mangle, det er jobben hans. Men jo eldre jeg blir, og ser hvordan spagaten mellom ulike store valg vi gjør i livet avhenger av Forsvaret, så innser jeg mer og mer at vi gjør noe utrolig viktig. Og at kostnadene våre er enorme. Jeg tenker selv at jeg utviser et "oppblåst ego" som påberoper meg en ytrende rolle. At jeg burde bare holde det for meg selv. Og at vi skal ikke klage, vi skal ikke tro vi kan komme å ta plass, vi har valgt det selv. Men jo mer jeg blir komfortabel med de tankene, desto mer kjenner jeg at jeg er ukomfortabel med de. Jeg vil ikke at vi skal sitte helt stille i båten. For en stund tilbake så snakket jeg med en forsvarsfrue som hadde mistet mannen sin (ikke yrkesrelatert må sies). Hun sa til meg: "man lurer innimellom på hvem sitt liv man har levd". Den tygger jeg på. Den kommer jeg til å tygge på lenge. For jeg tror kanskje det er noe jeg selv kan ende opp med å tenke en dag. Jeg tror det er mange som kan gjøre det. 

Det kan hende jeg nå bryter en lang tradisjon med ydmykhet i rollen, og at man kan tenke at dette er unødvendig å dele noe om. Og mannen min, støttende som han bare må være når jeg setter i gang noe stakkars, han sier det. "Du kan ikke skrive dette, for landet og greier, det høres så voldsomt ut". Men så sier jeg at det er jo det. Det er jo derfor vi gjør det, er det ikke? Jo, det er det. Så selv om jeg kjenner at jeg tråkker utenfor komfortsonen, og at janteloven sitter på skuldra mi akkurat nå, så tror jeg bare mer og mer at dette er viktig. Jeg vil ikke høre mer om en eneste partner av noen som jobber i Forsvaret som tenker "det jeg gjør er jo ikke så mye, det er mange som gjør mer enn oss". Jeg har hørt på i 12 år at vi selv har undervurdert innsatsen vår (må legge til at jeg opplever ikke innsatsen vår som undervurdert av selve Forsvaret). Men jeg er ferdig med å høre på at vi undervurderer innsatsen selv. ALLE vi drar lasset. Alle som på ett eller annet vis har en relasjon til noen i Forsvaret som påvirker dem i noen grad. Og jeg vil ha rom til å framsnakke oss, uavhengig av både offisersgrad og "grad" av innsats!